Åpningslåten på den nye plata Kjærlighet på tunga, heter «Ankerfeste». Den handler om en seiltur i 1997, som vekker gode minner fra glade ungdomsår. Og at det enkle ofte er det beste.
– Når jeg sitter ved frokostbordet om morgenen og ser på kona mi og ungene mine, kan jeg ikke tenke meg noen større lykke. Tida da jeg drakk, sloss og sjekka damer, blir bare gamle og dårlige rockeminner, sier Ulf Risnes.
Trøndersk harmonisang. Da Tre små kinesere var tenåringer i Trøndelag, digga de «snille» Beatles, ikke «slemme» Rolling Stones. De likte å høre Prudence, Åge Aleksandersen og de andre trønderrockerne. Men aller best likte de Knutsen og Ludvigsen. Da Tre små kinesere ble startet, ville de synge trøndervisepop.
– Vi syntes det var tøffere å være snille enn slemme og bråkete. Jeg hadde prøvd meg i rockegruppa Helter Skelter, men det ble bare barnslig. Derfor valgte vi å legge oss på en Alf Prøysen-, Knutsen og Ludvigsen-, Beatles- og de Lillos-linje, med harmonisang, kontrabass og trønderdialekt som varemerke. I tekstene ønsker vi å gjenspeile norsk virkelighet, forteller gitarist, vokalist og hovedlåtskriver Ulf Risnes.
Faren min. I den blokka bodde Risnes sammen med moren sin. Faren bodde i Oslo fram til han drakk seg i hjel da Ulf Risnes var ti år.
– Jeg hadde ikke noe særlig kontakt med faren min. Mor ba ham flytte ut lenge før han døde. Men en far er en far, og jeg har savnet å ha en far som stilte opp for meg. Jeg fikk satt ord på noe av dette i sangen «Faren min». Riktignok billedlig, som at «faren min var skipper, men han seilte sin egen sjø». Men det var viktig for meg å skrive den sangen, sier Risnes om sangen Lars Saabye Christensen har sagt har den beste norske sangteksten som er skrevet.
Les hele intervjuet med Tre små kinesere i tirsdagens Vårt Land
