– Det gikk på to-tre timer. Vi pleier å si at Marianne hadde en rekordkort graviditet, sier Atle Sommerfeldt
Adopsjonen fant sted i 1992, da han jobbet i Kirkerådet i Botswana. Han og kona, Marianne Uri Øverland, hadde signalisert at de vurderte adopsjon.
Ville tenke. – Jeg ble oppringt i lunsjpausen. Om vi kunne komme til nabobyen tre kvarters reise unna? Det gjaldt et barn på to måneder, og det hastet. Da vi kom fram, fortalte legen at barnets mor var død. Familien kunne ikke ta seg av barnet. Kunne dette være noe for dem?
Mens Marianne ble med til barselavdelingen, ble ektemannen sittende sammen med sykehuslegens kone. Han var innstilt på at de måtte tenke seg om et par dager.
Midtpunkt. Men etter noen få minutter kom Marianne med jenta i armkroken. «Dette er nok vårt barn», sa hun. Og slik ble det. Fra den dagen har Maria vært et midtpunkt i familien.
– Ingenting har preget tilværelsen min så sterkt som de fire årene vi bodde i Afrika, og aller mest det å bli far. Da jeg kom hjem fra Afrika sa jeg at Thorbjørn Egner hadde rett: «Noen barn er brune... Noen barn er hvite, noen nesten blå. Meget er forskjellig, men det er utenpå».
Les stort intervju med Atle Sommerfeldt i lørdagens papiravis, der den påtroppende Borg-biskopen snakker om å miste sin fraseparerte kone og om den vanskelige tiden med arbeidsmiljøproblemer i Kirkens Nødhjelp. Kjøp avisen i PDF her
