– Heldigvis har jeg naboer som bryr seg. Da jeg falt om på tunet hjemme, ringte de ambulansen som fikk meg raskt til Ullevål sykehus.
Lenge sto det om livet. Nå er han nesten sitt gamle jeg.
Dyrebare dager. – Jeg har til og med truet med å preke igjen. Jeg føler meg moden for det. Selv om jeg har vært forsonet med og prekt om døden også tidligere, har jeg erfart på en annen måte nå, sier han og legger til:
– Dagen i dag er blitt dyrebar. Jeg våkner glad og takker for livet. Gud bestemmer hvor lenge jeg skal være her. Livet er blitt mer usikkert, men dyrebart.
Bondevik sitter i stua si hjemme på Nordstrand og forteller. Det er ingen selvfølge. Månedene som ligger bak har vært spennende. I ettertid forteller han om dramatikken som startet på toget til Bergen den siste februardagen i år.
Ute av form. – Selv om jeg ikke alltid har vært i like god form – jeg ble operert for kreft i tykktarmen i fjor sommer – følte jeg meg ikke god på den togturen. Jeg skulle holde et foredrag dagen etter, og ble rådet av kjente til å la en lege kikke på meg. En som var på seminaret, undersøkte meg litt og ba meg være observant. Derfor holdt jeg foredraget sittende. Samme kveld følte jeg meg heller ikke bra.
Men om morgen kom Bondevik seg på toget – i omtåket tilstand. Han satt i en døs, og fikk hjelp av NSB-folk til å komme seg ut av vognen i Oslo. Han takket nei til videre hjelp. Han skulle jo bare ta trikken hjem.
– Den første trikken kom, uten at jeg greide å komme på. Det samme skjedde igjen. På den tredje kom jeg meg om bord og av igjen på riktig holdeplass. Som vanlig tok jeg snarveien gjennom skogen. Der falt jeg. Heldigvis kom en ung dame meg til unnsetning. Hun ville følge meg hjem, men igjen takket jeg nei. Da hun så meg falle enda en gang, fulgte hun meg til huset der naboene så meg falle.
Les hele intervjuet i onsdagens papiravis.
