Kommentar

Ferielykke

Blir du uvel av tanken på å tilbringe deler av ferien i en fornøyelsespark? Dropp det.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi var i Danmark. For tredje året på rad hadde familien tatt turen til en fornøyelsespark. Vi voksne svettet oss gjennom en dag i «lykkeland»: Vi hadde stått i milelang kø til den store «horror-sklia», sett ville dyr i bur, betalt 60 kroner for å få hele familien på do og spist på den rådyre og fulle hamburgersjappa. Alt ungene kunne begjære av souvenirer hadde parkens logo og kostet tre ganger så mye som utenfor. Mange av aktivitetene hadde en ekstrapris, etter at vi allerede hadde vrengt lommeboka for å få hele familien inn i parken.

Så kom øyeblikket jeg hadde ventet på: Stengetid. Nå kunne vi slepe ungene ut den store porten. De var proppa fulle av e-stoffer og hysterisk moro. Den ene hadde fått lysegrønt sukkerspinn i håret, som derfor sto rett ut. En annen hylte hele veien ut av parken. Han ville kjøre mer radiobil. Kanskje var han overtrøtt. Noen ville sagt overstimulert.

Akkurat da spilte det ingen rolle. Jeg bar ham hele veien ut til parkeringsplassen. Dette var mitt lykkeland. For dagen gikk mot en slutt.

Vi kan la være. Da ungene var sovnet, seg vi voksne ned i hver vår ende av sofaen, i det danske feriehuset. Jeg husker ikke hvem av oss som stilte spørsmålet: «Hvorfor gjør vi dette?». Jeg husker heller ikke hvem som repliserte: «Vi kan faktisk droppe det».

Svaret ble en forløsende tanke. Faktisk skulle den komme til å redde ferien vår i mange år framover.

For vi måtte innrømme for oss selv: Jo flere barn vi hadde fått, jo sterkere framsto det som et «must» å tilbringe tid i disse fornøyelsesparkene. Noen småbarnsfamilier kjøper årskort, andre kjøper ukebilletter og leier campinghytte like ved. Alternativet fremsto som et hotell i «syden» med «lekeklubb».

På dette punktet føler jeg behov for å presisere: Det er ikke galt i å dra på fornøyelsesparker eller sydenferie med «lekegrupper». Men ikke alle trives med det. Noen savner byferie, andre savner pilegrimsvandringer, eller å gå fra hytte til hytte i fjellheimen. Noen liker være på hytta.

Byferie. Vi savnet det første: Byferie. Før vi fikk barn, hadde vi reist rundt, trålet storbyer og bodd i ukjente småbyer. Vi elsker å komme til pulserende ukjente byer. Oppleve menneskene, bråket og kaoset.

Men etter at barna kom, hørte vi stadig: Det er viktig å finne en ferieform som passer barna. Hva det nå enn skal bety. Vi gikk umerkelig inn i en slags fastspikret ferieform for norske småbarnsfamilier.

Barneferie. Etter dagen i den danske fornøyelsesparken bestemte vi oss imidlertid for å bryte med ideen om den «optimale barneferien».

Sommeren etter sto det ikke på advarsler, da vi bestilte tidagers byferie. Vi hadde da to fireåringer, en seksåring og en niåring. Flere sa rett ut at vi var «gærne» og kom til å slite oss ut.

Men vi hadde en fantastisk ferie. Vi tok med ungene på byvandringer, museer og i katedraler. Til og med parlamentet fikk vi med oss. Selvfølgelig i passe doser. Og selvfølgelig tilbrakte vi flere varme formiddager i byens grønne oaser med ballspill og is.

Selvsagt opplevde vi å måtte forlate stappfulle t-baner for å finne egnede «tissesteder». Vi brukte også lang tid på korte strekk. Men det gjorde ingenting. Vi hadde masse tid sammen. Og vi hadde valgt det selv.

Den første byferien ble så vellykket at vi i årene som fulgte tok med ungene til byer som Krakow, Belfast, Berlin, Praha og Amsterdam. Og det var billigere. For oss ble det halvparten av prisen av en ferie med innlagt fornøyelsespark.

Vi har trasket langs restene av Berlinmuren. Vi har besøkt Jødekvarteret i Krakow og konsentrasjonsleiren Auschwitz. Vi har lest Anne Franks Dagbok og besøkt Anne Franks hus i Amsterdam. For å nevne noe.

Etter hvert fant vi ut dette: Barnas entusiasme er et resultat av hvor entusiastiske vi voksne er, og hvilke historier vi forteller, når vi tar med barn for å besøke museer, parker eller katedraler.

Prinsessekirken. Jeg kan ennå le når mine to tvillinger forteller sine venninner røverhistorier om «prinsessekirken» i London. For flere år siden overtalte jeg tvillingene til å være med å se Westminster Abbey, ved å fortelle om alle prinsene og prinsessene som hadde giftet seg der. I løpet av besøket fikk jentene snøkuler med kirken inni, som spilte en gammel, høytidelig sang. Slik vil alltid Westminster Abbey hete prinsessekirken i vår familie.

Ikke alle vil trives med å vandre gatelangs på byferie med små barn. Noen vil foretrekke stranda eller hytta: Noen vil også foretrekke fornøyelsesparkene. Poenget mitt med denne historien er at mange familier med barn opplever et slags forventningspress for hvordan den gode ferien skal være.

Formidling. Etter som årene har gått har jeg begynt å få litt erfaring med sommerferie med barn. Jeg er helt sikker på dette: Det viktigste for å få gode ferieopplevelser er at både barn og voksne trives. Den enkle logikken er slik: Når de voksne trives, formidler de det til egne barn. Da trives også barna.

Er du fortsatt usikker på hvor du skal ta med barna i ferien kan du gjøre som meg: Finn din egen prinsessekirke. Tro meg: Den finnes nesten over alt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar