Feirer 
nett-trollenes overmenn

For 500 år siden gikk Europa ­gjennom et jordskjelv av dimensjoner. Reformasjonen rystet ­Europas ­politiske, intellektuelle og selvsagt religiøse landskap. Først i dag begynner vi å fatte hvilken rolle kunsten spilte.

Mye av den er ikke for sarte s­jeler eller moderne redaktører. Men vi er i ferd med å gjenoppdage­ et glemt skattkammer i luthersk kultur, skal vi tro ekspert på kunst og teologi, og professor ved Universitetet i Oslo, Svein Aage Christ­offersen.

LES OGSÅ: – Barn og unge forstår ikke kristen satire

Feiring

Luthersk kristendom er kjent som en ordkultur. ­Etter årtier med tørre meninger, ­begynner man å fatte det visuelle i ­religionen. Kirker, kulturaktører og ­myndigheter over hele verden markerer nå at det er et halvt ­årtusen siden reformasjonen. Og det er nettopp kunsten som løftes frem.

I Tyskland feires et eget luthertiår, og temaet for 2015 er «Bibel og bilde». Gjennom ulike arrangementer i løpet av året vi har foran oss, vil arrangørene vise at reformasjonstiden var en multimedial tid. Budskapet skulle fremmes ved at ord og bilde gikk hånd i hånd.

– At reformasjonen var multi­medial har helt klart vært under­kommunisert, sier professor Christ­offersen.

– I vår tradisjon har vi særlig konsentrert oss om de lutherske hovedskriftene. Vi har selvsagt visst at boktrykkerkunsten har vært avgjørende for muligheten til å spre disse. Men vi har ikke hatt fokus på hvilken rolle kunsten har spilt. For eksempel gjennom flyveblader.

LES OGSÅ: Tør ikke spøke med islam

Karikaturer

Flyvebladene var verdens første massemedier. De så dagens lys på reformasjonstiden, og spilte en avgjørende rolle i den politiske og teologiske kampen som raste. Striden sto mellom dem som protesterte mot pavekirkens foretrukne lære og innflytelse på den ene siden, og de som forsvarte Roma på den andre.

De som har lest skrifter fra denne­ tiden, har garantert blitt slått av den knallharde ordbruken.­ Man nølte ikke med å si at andre var skyld i all elendighet. Paven var selveste Antikrist, ifølge Martin­ Luther. Men, påpeker Christoffersen, kampen pågikk også i billedlig form:

– I dag synes vi Muhammed-karikaturer er å gå litt langt. Men de trykkene som protestanter og katolikker den gangen spredte om hverandre, er langt grovere.

Det finnes kilometervis med slike trykk, i arkiver og museer. Dette er alt fra enkeltbilder til rikt illustrerte pamfletter som presenterer vulgære angrep på motparten. En særlig viktig aktør for å levere slike «lay-out»-tjenester til reformatorene, var familien Cranach, som hadde sitt verksted i Wittenberg.

LES OGSÅ: – Spytting i døpefonten er over streken

Nye motiver

Men kunsten var omstridd. Nettopp Romerkirkens bruk av bilder i forbindelse med helgenkulten var gjenstand for kritikk. Men blant forskjellige protestantiske retninger var det store motsetninger på dette punktet. Enkelte var kompromissløse motstandere av at bilder ble brukt i religionsutøvelsen. Andre var pragmatiske. Luther selv kalte bilder adiafora. Det betyr at det ikke var noe galt med bildene i seg selv, men at de kan misbrukes.

Kirkene i tyske reformasjonsbyer vitner om at alle strømninger gjorde seg gjeldende. Billedkunsten ble knust og bevart. Og den videreutviklet, påpeker Christoffersen.

– Reformasjonen overtar middelalderens billedkultur, men det skjer også en fornyelse. Der det blant annet dukker opp helt nye motiver knyttet til fortolkningen av det kristne budskapet.

Lucas Cranach den eldres (1472-1553) dåpsbilde over Jesu ord «La de små barn komme til meg» er eksempel på dette.

– Vi kjenner ikke til noe tilsvarende fra før reformasjonen, sier professoren.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kunstnerfamilie

Lucas Cranach er kanskje den mest kjente­ reformasjonskunstneren. Ved siden­ av å male altertavler med bibelske motiver, og portretter av reformasjonens persongalleri,­ laget han selvsagt også pave-­karikaturer.

Det kommende året holdes ­elleve spesialutstillinger i tyske byer som på ulike måter viser frem Cranach-familiens liv og virke. I mars åpner eksempelvis en utstilling i Friedenstein-slottet i Gotha som fokuserer på familiens tjenest­e for hoffet, og i juni en ­interaktiv utstilling rettet mot barn.

Det er historisk når det i Wittenberg skal holdes verdens første utstilling viet kun til Lucas Cranach den yngre. Denne kunstneren har vært i skyggen av sin far. Han var Cranach-familiens yngste sønn, men ble en svært betydningsfull skikkelse i Wittenberg. I 2015 er det nettopp 500 år siden han ble født.

Det er likevel strømninger i vår egen tid som gjør at kunstens ­bidrag i den lutherske reformasjonen nå fremheves, tror Svein Aage Christoffersen.

LES OGSÅ: – Bibelen er så å si fri for humor

Selfie-kultur

– Vi lever i en ekstremt visuell kultur. Gjennom mobiler og selfies er vi på ett vis blitt mer billedorienterte enn vi var før. Det kan også ha å gjøre med at vi som kommer fra protestantiske land i dag reiser mer. Fra katolske land har vi vent oss til en mer billedrik religiøs tradisjon.

Den viktigste årsaken er likevel bildets kvaliteter, tror forskeren:

– Bildet er mer demokratisk.

– Hva mener du?

– En preken er ofte en autorisert fortolkning av det kristne bud­skapet. Når du ser på et bilde er du friere til å gjøre dine egne for­tolkninger. Du kan rette blikket mot det som engasjerer deg. Jeg tror folk dermed føler en større­ grad av frihet i møte med det ­religiøse.

Meningsreligion

Christoffersen har jobbet en mannsalder som teolog. Han bemerker at det visuelle lenge har spilt annenfiolin i det trossamfunnet som flest nordmenn hører til i, Den norske kirke.

– Vi har generasjoner av prester som ikke har vært opptatt av visuelle uttrykk for religiøsitet. Derimot har vi tenkt oss at det religiøse gis uttrykk på to måter: Mening og handling. Du mener noe, og du handler. Med unntak av musikk, har vi ikke forstått hva det estetiske har å si.