Nyheter

Fars hånd

Jeg var livredd den hånden da jeg var gutt.

Desember 2011: Jeg sitter i dagligstuen i Løvåsen sykehjem i Bergen. På bordet ved siden av meg står en asjett med kake, i hånden har jeg en skje. Så forsiktig jeg kan, prøver jeg å mate far. Det er vanskelig. Han forstår ikke at han må svelge ned.

Plutselig skriker han. Et dypt, fortvilet angstskrik. Blikket hans er vilt og flakkende. Han griper hånden min, knuger den. Jeg legger­ skjeen bort og stryker ham forsiktig over håndbaken til han slapper av igjen.

Min skyld

Jeg var livredd den hånden da jeg var gutt. Den holdt meg fast, da også. Dro ned buksen­ og slo til jeg ikke hadde mer luft igjen i lungene. Noen ganger med den fingertykke sprinkelen fra en ødelagt barne-
seng. Andre ganger tok den rundt nakken min, eller i håret mitt, og kastet meg rundt i rommet eller bortover gaten. Senere, da jeg var blitt tenåring, slo den mer vilkårlig. Oftest var den flat, noen ganger knyttet.

Da far var ferdig, måtte jeg ta ham i den samme hånden og be om tilgivelse.

– Det er ikke så ille med en ørefik eller ris på rumpa, hvis barnet forstår når det får det. Uforutsigbar vold er det aller­ verste, sa Jon Hustad i TV2s Underhuset for vel en uke siden.

Det er meningsløst å la et barns forståelse være premisset for å godta vold. Selv forsto jeg at jeg fortjente den julingen jeg så ofte fikk. Jeg forsto derimot ikke at far hadde et problem. At han manglet­ empati, og derfor ikke greide å sette grenser for seg selv.

LES OGSÅ: Når Gud støtter vold mot barn

Vanskelig å gripe inn

Jeg ble født i 1970. To år senere fjernet Stortinget paragrafen i loven 
som tillot å bruke fysisk avstraffelse­ i oppdragelsen. Far fikk med seg endringen, men tenkte nok at det ikke var så farlig. Forbudet­ mot vold var ikke tydelig­ uttalt i loven­. Mange i det kristne miljøet­ vi tilhørte anbefalte dessuten fysisk­ avstraffelse på den tiden. I vår egen lokal-
menighet skjønte nok de fleste at far gikk lenger enn han burde­, men far var leder­. Han lot seg ikke irettesette.

Skolen visste også at jeg ble slått. Noen ganger hadde jeg blodsuttredelser på rumpa eller­ hevelser i ansiktet. Ved en anledning­ fortalte jeg om årsaken­ til flere lærere. Skolen grep aldri inn.

En annen gang ble jeg slått på åpen gate, med tilfeldige forbipasserende voksne som tilskuere­. Heller ikke de grep inn.

Jeg forstår det. Det var ikke så lett å sette tydelige grenser, når så mye var opp til den enkeltes skjønn.

Et svik

Jeg skriver dette fordi­ det fremdeles finnes noen utydelige­ stemmer der ute. Noen av dem har uttalt seg etter oppslagene om et norsk-rumensk ektepar som mistet omsorgen for barna sine. Jon Hustad er en av dem. Pastor Jan Aage Torp en annen­. De synes ikke litt vold mot barn er så farlig.

Jeg mener uttalelsene deres er et svik mot de aller mest sårbare. De har kanskje ikke innflytelse over så mange, men signalene deres kan være livsfarlige for noen barn.

Én ting er foreldre som slår «forsiktig og kontrollert». De ydmyker­ barna, sørger for at valgene deres styres av frykt. En slik oppdragelse kan fort ødelegge noen av de viktigste sosiale verktøyene vi er utstyrt med: Empatien. Forståelsen. Respekten for andres grenser.

Jeg kjenner en del barn som har fått en slik oppdragelse. De fleste av dem har greid seg bra, mange tar i dag avstand fra metodene­ foreldrene brukte.

Andre har vokst opp med foreldre som min far. Han manglet­ empati og forståelse. I slike tilfeller er det ekstra viktig med kompromissløse grenser. Grenser­ man ikke kan krysse uten en klar trussel om straff og omsorgsovertakelse.

Far ville ikke blitt et varmere menneske om noen hadde satt slike grenser for ham. Årsaken til at han var slik han var, stakk mye, mye dypere. Han hadde hatt vonde opplevelser i sin egen barndom, som han aldri hadde fått bearbeidet. Han forsto ikke sitt eget nag til omgivelsene, sitt behov for å kompensere med makt og styrke.

Men han ville kanskje sluttet å slå. Derfor ville han vært litt mindre skremmende. Jeg ville blitt litt sterkere. Kanskje ville jeg våget å gjøre mine egne valg tidligere.

LES OGSÅ: Si fra om mistanke om vold mot barn

Fars frykt

Far døde i februar 2012. I forkant av begravelsen diskuterte vi søsknene hva vi skulle si i kirken. Skulle vi trekke­ fram det vonde, eller late som det ikke hadde hendt?

Det var ikke så mange som sa noe. Jeg fortalte om da far selv hadde vært en liten og sårbar gutt i møte med voksne som ikke maktet å sette grenser for seg selv. Om den harde fasaden han hadde bygget opp. Om hans egen frykt, som hadde vært der hele tiden, men som han aldri våget å vise.

Fram til han ble dement. Da forsvant forsvarsverkene. Da ble han den lille, redde gutten han en gang hadde vært.

Barn går lett i stykker. Noen ganger lar de seg ikke reparere igjen.

Kommentaren står på trykk i forståelse med mor og søsken.

Følg kommmentator Alf Gjøsund på Facebook.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter