Mitt største ønske er at Freidis Rehabiliteringssenter kan drives videre, sier den kreftsyke fysioterapeuten.
For et år siden kjente Persson på smerter i ryggen, rundt lungene. Røntgenbilder viste ingen ting, så hun tenkte det måtte være en forstrekkelse i forbindelse med tunge pasienter og svært lange arbeidsdager.
Til Norge. I november ble jeg mye dårligere. Det ble stadig tyngre å jobbe, og etter arbeidstid lå jeg rett ut. Til slutt var smertene så intense at jeg dro til sykehuset i Kampala. Der ble jeg undersøkt, og de fant ut at venstre lunge hadde kollapset. De tømte den for vann, og lurte på om det kunne være tuberkulose.
Men da smertene tiltok kommanderte datteren Camilla moren hjem til Norge i begynnelsen av mai.
Det var ingen enkel sak å reise så langt med store smerter. Jeg måtte sette morfinsprøyter på meg selv for å gjennomføre flyturen, forteller hun.
Kreft. Fra Gardermoen bar det rett til Oslo legevakt, og innleggelse på Lovisenberg Diakonale Sykehus. Etter ulike undersøkelser var konklusjonen klar: Kreft, med spredning til hele kroppen.
Den tanken hadde hun ikke tenkt.
Jeg «håpet» på tuberkulose eller en kraftig lungebetennelse. Men jeg vet jo at det er mange som blir rammet av kreft. Til å begynne med var jeg sint. Nå har jeg akseptert det, og at det ikke er noe legene kan gjøre for å redde livet mitt. Det fikk jeg vite raskt, forteller hun ærlig.
Rehabiliteringssenter. Persson sitter på sengekanten på Hospice Lovisenberg og forteller. Det tykke, lange, mørke håret jeg ser på bildene fra Uganda er erstattet av et fargerikt skjerf. Feberen herjer den tynne kroppen, men hun vil så gjerne fortelle om Freidis Rehabiliteringssenter. Det er det som opptar tankene hennes, selv om sykdom og behandling er krevende.
Jeg har ikke så mye tid. Men cellegiften jeg skal i gang med kan i heldigste fall gi meg noen ekstra måneder. Det er jeg takknemlig for. Hadde jeg blitt i Uganda, hadde jeg vært død nå.
Hva tenker du om at sykdommen er uhelbredelig?
Det er så trist å måtte forlate livsverket. Vi ønsker sterkt å videreføre senteret, sier hun og kikker bort på sin kjære samboer Christopher.
