Himmel og helvete var noe Kurt Westergaard møtte på søndagsskolen. Han har sett hvordan en sterk tro kan rette opp et menneskeliv, men også hvordan fundamentalistisk kristendom skapte skiller og splid i bygda.

Som avistegner har han mange ganger spiddet den kristne kirke med sin spisse penn. Reaksjonene har ikke uteblitt, men da han i 2005 tegnet profeten Muhammed med en bombe i turbanen, ante han ikke at nettopp den tegningen skulle sette deler av den muslimske verden i brann og ham selv i livsfare. Tegningen gjorde ham verdensberømt som «Muhammedtegneren». Første nyttårsdag berget han med nød og neppe livet da en mann brøt seg inn i hjemmet­ i Viby i Århus og forsøkte å overfalle ham med en øks.

Passes på. Nå er Westergaard og hustruen Gitte tilbake i huset igjen etter ­enda en gang å ha vært nødt til å gå under jorden i en periode. De må nå innstille seg på et liv med PET Politiets Efterretnings­tjeneste i hagen, overvåking ­døgnet rundt og følge av livvakter.

PET-folkene er på plass med det samme vi nærmer oss inngangs­døren. I svarte, diskré frakker.­ ­Identitet og vesker sjekkes grundig­ før vi slipper inn. 74-årige ­Westergaard tar imot oss i entreen. Her er også inngangen til badet og sikkerhetsrommet. Inn der måtte han løpe etter at overfallsmannen hadde knust glasset i inngangs­døren.

Jeg har to bilder fra den dagen. Et vondt bilde av overfallsmannen og et godt av mitt fem år gamle barnebarn, Stephanie, som etterpå sitter og snakker med en politibetjent om det som skjedde. Hun fikk vite at en tyv var inne i huset, og den forklaringen er hun helt med på, for «tyver knuser glass, og det får de jo ikke lov til».

Kritikk. Westergaard fulgte anvisningene politiet hadde gitt ham til punkt og prikke da han flyktet inn i sikkerhetsrommet. Likevel er han blitt kritisert for å ha forlatt barnebarnet sitt i stuen.

Jeg forstår egentlig godt folks reaksjon. Historien er jo som skapt for å provosere. Men PET-folkene hadde instruert meg og sagt at ­terrorister normalt ikke gjør noe mot familie­medlemmer. Det viste seg jo heldigvis å stemme.

Han sitter i sitt lille arbeidsværelse og forteller. Rolig og avslappet. Kurt Westergaard forsøker, som han har uttrykt det, ikke å la ondskapen dominere sitt liv. På veggene henger tegninger fra hans mange år som avistegner. Også avissiden med hans og elleve kollegers Muhammed-tegninger.

Gammel drøm. Westergaard drømte tidlig om å tegne, men foreldrene var overbeviste om at han nærmest ville dø av sult om han forsøkte seg i faget. Derfor ble han lærer i stedet.

Han er født i Himmerland, i den nord-østlige delen av Jylland, og vokste opp i et miljø som på mange måter var ideelt for et barn.

Vi kunne gå inn og ut alle steder,­ hos smeden og tømreren, ri på hester og så videre. Det var bare én ting man alltid måtte huske: Å reagere kjapt når man fikk beskjed om å flytte seg.

Hos moren opplevde han en kristentro som fremdeles står for ham som et av de vakreste ­eksempler på religiøsitet.

Hennes kristentro var enkel,­ nesten naiv. For henne var Gud den gamle mannen som i sin himmel sørget for at gode mennesker kom til paradis, og hun døde som 89-åring i den faste tro på at hun skulle møte min far og sine foreldre i paradisets grønne enger. Hun døde en vakker død i sin adgangstro til paradiset, og hennes tro viser for meg religionens sterke side. For det var en tro som ga håp.

Indremisjonen. Mer problematisk ble møtet med kristendommen på søndagsskolen.

Mine foreldre hadde en kolonialbutikk, og de fundamentalistiske bedehusfolkene var også kunder, så jeg ble sendt til søndagsskolen.

Her regjerte Indremisjonen, og det var her han fikk sitt møte med himmel og helvete.

Det ble talt mye om Gud, men like mye om helvete. Jeg kan ­huske en deilig søndag da jeg sto utenfor søndagsskolen og så opp i sommerhimmelen og tenkte at der oppe var Gud, og at han var veldig langt unna, men like under føttene mine regjerte Satan. Han var ikke særlig langt unna.

Det var en barndom styrt av gudsfrykt og djevleskrekk.

Gud og djevelen var de to store autoriteter, og som barn var det nesten umulig ikke å komme til å legge seg ut med i det minste en av dem.

Som voksen ser Westergaard at religionen kan ha store kvaliteter.

Vi opplevde jo at den ga mennesker moralsk oppreisning. En sliten husmann sa til min far: «Ja, kjøpmann, jeg ved at jeg skylder Vårherre alt, og det vil jeg aldri kunne betale, men deg skylder jeg 200 kroner, og dem vil jeg gjerne betale nå.» Husmennene tilhørte den gangen den laveste sosial­klassen på bygda. De måtte kjempe hardt for tilværelsen.

Men den sterke troen hadde også en bakside.

Noen ganger gikk det en ­vekkelsesbølge over sognet. Den skapte nye skillelinjer og ufred. Folk kunne plutselig ikke være sammen med hverandre lenger, og de med andre meninger, ble fordømt.

Radikalisert. Først mot slutten av gymnas­tiden kom Kurt Westergaard ut av det han selv betegner som «sin religiøse traumatisering». I tredje klasse fikk han gjennom lesning et første møte med kulturradikalismen.

Det ble en ren åpenbaring. Kulturradikalismen viste jo at det fantes andre måter å se tilværelsen på enn ved bare å følge den religiøse autoritetstroen. Samtidig gjorde autoritetstapet også tilværelsen mer forvirret. Livet var ikke så enkelt som tidligere, for nå kom tvilen inn. Den kjenner ikke fundamentalistene, enten de er kristne eller muslimer.

I noen år arbeidet han som lærer. Siden studerte han psykologi på Københavns Universitet og ble leder på en spesialskole. Det var i den perioden han for alvor begynte å tegne. Det startet med illustrasjoner i bøker for funksjons­hemmede. Det ble begynnelsen på karrièrbyttet. Westergaard ble ansatt på Den Nye Demokraten. Da den ble nedlagt etter et halvt år, begynte han i Morgen­avisen Jyllands-Posten.

Oppgjør. Muhammed-tegningen han laget ser han i forlengelsen av dansk avistegnings tradisjon for respektløshet overfor autoriteter og makthavere.

Da jeg fikk ideen, tenkte jeg på Oehlenschlagers Aladdin som fikk en appelsin i turbanen, men ­tegningen var også preget av ­angrepet på World Trade Center.­ Etter det følte jeg at det var på tide å ta et oppgjør med all ­kulturrelativisme.

Tegningen viser en terrorist som bruker deler av sin religion som åndelig sprengstoff og inspirasjon til å slå i hjel andre mennesker. Jeg må jo si at virkeligheten har gitt meg rett. Samtidig kan man se den som en tegning­ hvor noen har tatt profeten som gissel,­ men den tolkningen er man ­dessverre ikke interessert i.

Tegningen har han blant annet diskutert med muslimer i USA.

Det var skuffende å oppleve intelligente muslimske studenter som klynget seg til den religiøse ortodoksi uten forståelse for at ytringsfriheten er et grunnvilkår for demokratiet. Det er jo det hele denne saken dreier seg om.

Hans fineste opplevelse i USA var møtet med en ung islamsk imam som sa til ham, at «vi skal fortsette med å snakke sammen, og ingen av våre diskusjoner skal ende i en begravelse».

Selv betrakter Westergaard seg i dag som ateist med en ­kulturkristen bakgrunn.

Bibelen sier at Gud skapte mennesket i sitt bilde. Dessverre opplever vi av og til at mennesker skaper Gud i sitt bilde, og at kjærlighet og medmenneskelighet byttes med hat. Jeg mener alle mennesker skal ha lov til å dyrke den religion de vil, og det er selvfølgelig også legalt å arbeide for å innføre sharialovgivning i Danmark, bare man gjør det på ­demokratisk vis.

Gjort er gjort. På vei ut, mens vi venter på tillatelse fra PET-folkene til å få gå, får han spørsmålet han har fått så mange ganger før: Ville han ha tegnet tegningen hvis han hadde visst om hvilke konsekvenser den ville få og om prisen han og familien har måttet betale?

Det er fullstendig ufruktbart å tenke slik, sier han. Nå er tegningen der, og den er blitt brukt av islamistene. Hvis den ikke hadde vært der, hadde det nok vært noe annet.

Vi er nødt til å kjempe for ytringsfriheten. Skal vi bevare vår verdighet som mennesker, kan vi ikke bøye nakken fordi det er det tryggeste, fastslår Westergaard.

Og å bøye nakken er jeg også for gammel og stivnakket til, sier han til avskjed og smiler.

I skumringen utenfor huset står en politibetjent i uniform og fryser i kulden. På vakt.

* Oversatt av Arne Guttormsen. Intervjuet sto opprinnelig på trykk i Kristeligt Dagblad 22. januar i år.