Eksplosiv kirkevekst
 i sør

Professor Philip Jenkins er mannen som mer enn noen har beskrevet forandringene for kristendommen i verden. I et foredrag ved Det teologiske ­menighetsfakultet i forrige uke, beskrev han hvordan kristendommens tyngdepunkt har forflyttet seg fra nord til sør gjennom det siste århundret. Denne forskyvningen vil forsterkes gjennom årene som kommer, mener han.

Jenkins malte ikke situasjonen svart for kristendommens stilling i Europa. Også her skjer det «bemerkelsesverdige ting innenfor kristenheten», mente han, og understreket at «kristendommen ikke er i ferd med å dø ut i Europa, men den er i endring».

Mot en milliard i Afrika

I Jenkins bok The next Christendom (2002) forteller han om kristendommens ekspansjon i Afrika, Øst-Asia og Sør-Amerika. Fem år senere kom han ut med Gods Continent, en beskrivelse av nye bevegelser innen europeisk religiøsitet. Det var mye av stoffet fra disse bøkene som lå til grunn for forelesningene på MF:

For hundre år siden var kristendommen ennå en vestlig religion. I år 1900 befant 82 prosent av verdens kristne seg i Europa eller Nord-Amerika. I dag er dette tallet falt til 38 prosent, og i 2050 anslås det at bare en fjerdedel av verdens kristne vil være europeere eller nordamerikanere.

Den sterkeste veksten foregår i Afrika. Kirkeveksten i Afrika gjennom det 20. århundre er antakelig den raskeste veksten som noen gang har funnet sted gjennom historien. I år 1900 regner man med at Afrikas kristne befolkning utgjorde ti millioner mennesker. I 2015 er antallet 500 millioner. Antallet antas å nærme seg en milliard i år 2050. Da vil en tredjedel av verdens kristne bo i Afrika, og de vil være over dobbelt så mange som i Europa. Jenkins omtalte dette som «den største religiøse forandring som noen gang er skjedd».

Katolsk vekst

En del av den afrikanske veksten utgjøres av stedegne karismatiske kirker. Men størstedelen skjer i tradisjonelle kirkesamfunn. I løpet av det 20. århundre steg antallet ­katolikker i Afrika fra 1,9 millioner til 130 millioner.

Jenkins viste at denne tyngde­forskyvningen også medfører nye utfordringer. Et eksempel er den anglikanske kirke. I dag er det mange flere anglikanere i ­Nigeria enn i USA. Den ene av Englands to erkebiskoper kommer fra Uganda. Ikke minst spørsmålet om homofili og holdningen til samkjønnet ekteskap skiller det liberale Europa fra det konservative Afrika. Jenkins kunne ikke se at denne spenningen ville bli borte i løpet av de kommende to generasjonene.

Philip Jenkins trakk også fram et annet viktig aspekt ved den afrikanske kirkeveksten, nemlig forholdet til islam. Ved begynnelsen av forrige århundre var det flere muslimer enn kristne i Afrika. Gjennom disse hundre årene har det skjedd en stor bevegelse bort fra lokale animistiske tradisjoner til de store monoteistiske religionene. Det er imidlertid fire ganger så mange som er omvendt til kristendommen som til islam.

Ett eksempel er Afrikas mest folkerike land, ­Nigeria: I 1900 var det én prosent kristne i de områdene som nå utgjør landet, mot 26 prosent muslimer. I år 2000 hadde begge religioner en oppslutning på 45 prosent.

LES OGSÅ: Megakirkene vokser

Befolkningsvekst

Skifte av tyngdepunkt for kristendommen fra nord til sør handler ikke bare om masseomvendelser. Jenkins påpekte at det ikke minst handler om demografi. Ikke bare blir en større andel av Afrikas befolkning kristne, befolkningen er i seg selv er i sterk vekst. I år 1900 bodde det 100 millioner mennesker i Afrika. I 2005 passerte befolkningen én milliard. I 2050 vil den ha passert to milliarder.

Til sammenlikning bodde det 400 millioner mennesker i Europa i år 1900. I dag er dette steget til 730 millioner. Europas andel av verdens befolkning har i disse hundre årene sunket fra omlag 25 prosent til 11 prosent.

Jenkins brukte Norge som et tydelig eksempel. Fra 1900 til 2000 økte den norske befolkningen fra 2,3 millioner til 4,8 millioner. Til sammenlikning økte Ugandas befolkning fra 1,7 millioner til 34 millioner.

Ifølge Jenkins var det avgjørende at kristen ­misjon arbeidet i Afrika før denne voldsomme befolkningsveksten tok til. Dermed la misjonen grunnlaget for den enorme veksten som er skjedd.

- Misjon spilte en avgjørende rolle i å etablere­ en kristen tilstedeværelse i disse landene, og de hadde en viss suksess i å omvende folk. Men 
den eksplosive veksten vi har sett i moderne tid 
er i mye større grad et produkt av demografisk vekst.

Høy fødselsrate

Mens andre land har synkende fødselsrater, ser den sterke befolkningsveksten ut til å fortsette i Afrika.

Jenkins pekte på den statistiske og historiske sammenhengen mellom fødselsrate og religiøsitet. Det er et bemerkelsesverdig faktum at synkende fødselsrater og sekularisering viser seg å ha en ­tydelig sammenheng. Nesten i hele verden - utenom Afrika - synker fødselsraten.

Jenkins undret på hva dette kunne bety for land som Kina, der fruktbare kvinner i gjennomsnitt får 1,55 barn, Sør-Korea (1,25 barn) og Brasil (1,79 barn) - land hvor kristendommen til nå har vokst sterkt.

En annen side av saken er at typisk muslimske land, som Iran, også har en sterkt synk-
ende fødselsrate. Det kan hende at disse landene 
står overfor en tilsvarende sekularisering som i vesten.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kristne innvandrere

Dette kan også bety at mye av fremtidig arbeidsinnvandring vil komme fra den kristne delen av Afrika, og at dette vil innvirke på kristendommens stilling i Europa i årene som kommer.

Allerede i dag er svært mange innvandrere til Europa kristne. Det er oppstått tusenvis av innvandrermenigheter på det europeiske kontinent som følge av dette. Og det handler ikke bare om små fellesskap. Noen av Europas største menigheter er dannet av afrikanske innvandrere.

Dette gjelder for eksempel Kingsway International Christian Centre i London, som hver søndag samler opp til 12 000 mennesker. Kirken har sitt utspring blant vestafrikanere, men utgjør i dag et multikulturelt fellesskap. Jenkins kalte denne kirken «den mest suksessrike nyetableringen i London siden 1851».

Et annet eksempel er Embassy of God i Kiev, som antakelig er Europas største menighet. Denne ble dannet av Sunday Adelaja fra Nigeria, og har stor innflytelse både i Ukraina og i flere andre europeiske land.

Fire av de ti største menighetene i England i dag er ledet
av afrikanere. Innvandring kan faktisk være en nøkkel til 
kristendommens framtid i 
Europa.

LES OGSÅ: Svak vekst i Norge – eksplosjon i sør

Misjonens betydning

På denne måten får Europa tilbake for den misjonsinnsatsen som er gjort siden begynnelsen av 1800-tallet. Og det er, ifølge Jenkins, ingen grunn til å undervurdere betydningen av de tidlige misjonærenes arbeid.

- Jeg har lagt vekt på den avgjørende rollen demografi har hatt for forståelsen av religiøse forandringer og utvikling. Denne studien lærer oss imidlertid en enda viktigere lekse, nemlig de enorme og utilsiktede konsekvensene av det som kanskje i samtiden virket som små avgjørelser, sa han og viste til Det Norske Misjonsselskap.

– Når en 1800-tallsorganisasjon som denne etablerte et lite arbeid i et avsidesliggende land i Afrika eller Asia, kunne man ha liten forståelse for hva investeringen ville medføre i framtiden. Heller ikke kunne den forutse den viktige rollen den lille 
tilstedeværelsen ville spille når dette landet 
begynte å vokse kraftig i befolkning og betydning, sa han.

En overraskelse

MF-professor Tormod Engelsviken var en av flere respondenter på Jenkins foredrag. Han påpekte at det har kommet som en overraskelse på mange at kristendommens tyngdepunkt har beveget seg fra nord til sør siste halvdel av det 20. århundre.

– Ikke minst de som så på misjonen og kirkens ekspansjon i Asia, Afrika og Sør-Amerika som en religiøs del av vestlig imperialisme, ble overrasket da kirkens ekspansjon skjøt fart etter slutten på kolonitiden, og etter at landene fikk sin selvstendighet, uttalte han.

Engelsviken påpekte også at selv om den generelle befolkningsveksten skaper kirkevekst på flere kontinenter, vil ikke dette bety at overføringen av kristendommen til neste generasjon vil skje automatisk.

- En blir ikke født som kristen. En blir kristen gjennom dåp og tro. Tro er alltid personlig og et resultat av en personlig beslutning på et eller annet tidspunkt i livet. En høyere prosentandel av barn i sør vil antakelig ta over foreldrenes tro, enn til-
fellet er i Vesten. Overføringen av kristen tro til neste generasjon er langt fra garantert, spesielt ikke i de mer individualistiske og sekulære landene i vest.