– Alice Gaustad, du jobber i Miljødirektoratet og har de siste ti årene ledet Norges arbeid med å kutte ut ozonskadelige stoffer: Er avtalen i Montreal i 1987 tidenes beste miljøavtale?
– Jeg vil ikke vurdere andre avtaler, men det er klart at Montreal-protokollen er en suksess. Den var med på å stoppe bruken av ozonødeleggende stoffer. Siden den gang er 98 prosent av alle slike stoffer faset ut av bruk, og vi har en plan for å fase ut resten.
– Hva hadde skjedd om det ikke ble en løsning?
– Da hadde ozonlaget fortsatt å bli tynnere. Vi mennesker ville blitt utsatt for mer farlig UV-stråling som kan gi hudkreft og øyesykdommer, samtidig som det ville gått utover matproduksjonen. Men det er viktig å huske på at ozonødeleggende gasser lever lenge i atmosfæren, så selv om vi har kvittet oss med det meste av gassene for mange år siden, har ozonlaget akkurat sluttet å bli dårligere.
[ LES MER: Menneskenes fotavtrykk er dypere enn du aner ]
– Når vil det være tilbake på samme nivå som på 1980-tallet?
– Det vil i alle fall ta noen tiår. 2050 har vært et mål. Det restituerer seg litt forskjellig ulike steder på kloden.
– Hvorfor det?
– Det har blant annet med luftstrømninger å gjøre. Ozon dannes i de tropiske områdene og føres deretter mot polene. Men på veien blir det brutt ned av ozonødeleggende stoffer. Dessuten brytes ozon fortere ned ved kalde temperaturer. Derfor er ozonlaget tynnest ved polene, og aller tynnes i Antarktis. På en måte er det bra, for der finnes det ikke mennesker og det blir ikke produsert mat.
– Var det lettere å bli enige om Montreal-protokollen enn å få til en klimaavtale i Paris?
– Det tror jeg. De ozonødeleggende gassene ble for det meste brukt til nedkjøling og brannslukking, som berører en ganske liten del av livet vårt. Klimagassene, derimot, knyttes til oppvarming av boliger, frakt av varer, produksjon av mat og mye mer.
[ LES MER: – Nå pågår den verste masseutryddelsen siden dinosaurene døde ]
– Hvordan arbeider Norge?
– Så godt som all bruk av de ozonødeleggende gassene er faset ut. Vi er også i ferd med å fase ut de restene av HKFK-gasser, som er en «snillere» variant av den beryktede KFK (se faktaboks). All import av HKFK stoppet i 2010, men fram til 1. januar i år var det lov å etterfylle gass siden de fleste kjøleanlegg lekker litt. Nå er det stopp. Da er det bare et tidsspørsmål før det ikke er flere anlegg med ozonskadelige gasser.
– Hvor lenge tror du det er til?
– Et par år til, tenker jeg. Det er ett unntak, og det er bruken av gassen halon, som brukes som brannslukkemiddel på fly. Det er en effektiv gass som tar liten plass og ikke er giftig for mennesker, slik at ikke alle dør om den utløses. Det har vist seg vanskelig å finne noe som kan erstatte den.
– Så godt som all bruk av de ozonødeleggende gassene er faset ut.
Alice Gaustad i Miljødirektoratet, som leder Norges arbeid med å oppfylle Montreal-protokollen
– Hvor mye betaler vi for at land med dårligere råd skal fase ut disse gassene?
– For tiden betaler vi 10,4 millioner kroner i året. Det går til et fond som skal hjelpe utviklingslandene å dekke ekstrakostnadene sine.
– Hva bruker man til nedkjøling nå?
– Man har funnet en erstatningsgass som heter HFK (se faktaboks). Den er ikke ozonødeleggende, men er en sterk klimagass. Det er i ferd med å bli et problem i seg selv, siden bruken er sterkt økende som følge av at mange er løftet ut av den aller fattigste fattigdommen.
– Hvordan henger det sammen?
– Det første du vil ha når du klarer å skaffe deg mer mat enn du trenger den dagen, er et kjølig sted å oppbevare det. Når du får tak i enda mer mat, vil du ha et sted å fryse det ned. Når du blir så rik at du kan begynne å tenke på komforten din, vil du kjøle ned leiligheten. Og når du får deg en bil, så vil du ha air condition i bilen. Dette har ført til at bruk av HFK-gasser i verden øker med 7-8 prosent i året.
– Så nå må vi finne enda en erstatningsgass?
– Det finnes faktisk. Den ene løsningen, som jeg foretrekker, er å gå tilbake til tiden før vi begynte å bruke disse syntetiske gassene vi har snakket om. På 1950-tallet brukte man CO2, ammoniakk og hydrokarboner. Dette er naturlige gasser, og brukes sannsynligvis i kjøleskapet du har hjemme.
– Men hvis alt var bedre i gamle dager, hvorfor gikk vi bort fra det?
– De ozonødeleggende gassene var enklere i bruk, for de er ikke brennbare. Ammoniakk kan være farlig hvis det skjer en stor lekkasje. Hydrokarboner også. Man må sikre produktene bedre når man bruker naturlige gasser.
– ...og det koster mer penger?
– Ja, man må sikre at profesjonelle gjør det. I Norge har vi hatt høye avgifter på HFK i mange tiår, noe som gjør at de fleste av de store supermarkedene bruker CO2-fryseanlegg i butikkene sine. Samtidig jobbes det i USA med nye, såkalte fjerdegenerasjons syntetiske gasser, som har veldig lav klimapåvirkning. En snillere klimagass, på en måte.
– Men den er du ikke like glad i?
– Tja, når man bringer noe nytt inn i naturen, vet man ikke hvilke langtidsvirkninger det vil ha. Foreløpig ser produktet greit ut, men det er viktig å være føre var. De tre siste generasjonene har det vært heftelser ved.
– Hva er den største utfordringen for ozonlaget i dag?
– For det første at vi må få resten av jobben gjort. Alle land må gjennomføre forpliktelsene de har tatt på seg. Det ser bra ut, men vi tar ingenting for gitt. For det andre ser vi at klimaendringene også påvirker gjenoppbyggingen av ozonlaget. Dette vet forskerne lite om foreløpig.
– Jeg har et gammelt kjøleskap i boden. Det er sikkert over 30 år gammelt. Er det ozonødeleggende gasser i det?
– Ja, det kan det være.
– Burde jeg gjøre noe med det?
– Ikke noe annet enn at du ikke bør ødelegge det eller hugge det opp. Kjøleskap som brukes privat er hermetisk forseglet, så det skal mye til for at gassen slipper ut. Når det slutter å virke, må du levere det til en elektronikkbutikk som har plikt til å ta i mot. De sørger for at gassen blir tappet av og sendt videre til et sted hvor den blir ødelagt på en trygg måte.
