Nyheter

«Det er tusen ting å si om maurene, kanskje mer. Helt sikkert mer.»

– Vi liker mauren, og vi misliker den, avhengig hvor vi møtes, skriver Olav Egil Aune. Han har lest boka Maurenes kulturhistorie.

Bilde 1 av 4

Mauren er vår venn, barneoppdragelsen har stått for det – modig som en maur, flittig som en maur, vis som en maur. Den kryper gjennom barnelitteraturen som «den kloke». «Gakk til myren att bli vis», leser vi i bestemors Bibel, Salomos Ordspråk. Siden «gakk» betyr «gå» og «myren» «mauren», betyr det at hvis vi vil øke den lille visdomsbeholdningen vi har, så går vi til mauren.

Gnagd og båret

Hvor gammel den er, vet vi ikke. Den ser gammel ut, en merkelig konstruksjon som Halvor Hegtun i en artikkel i A-magasinet for lenge siden, minnet oss om ligner et menneske i miniatyr: Den har «øyne, munn og noe som ligner skjeggstubber». Den har fulgt oss lenge, antakelig fra førhistorisk tid. Siden da har den gnagd tre og båret barnåler, opptrådt i religion og myter, medisin, kunst, litteratur og mat. Og for all del, som en arbeider i det skjøre økosystemet. Foruten at den er et skadedyr, den kan spise hus sønder og sammen, om den finner på det.

LES OGSÅ: Han er gresskarenes potetprest

Rødsprengt

Når lærere - i hvert fall mine - sto rødsprengte av raseri fordi vi ikke hadde gjort leksene, dukket mauren opp: Den flittige mauren, som legger nål på nål og til slutt bygger en by, et helt samfunn. Tilsvarende kom mauren da leksene var gjort, ordet «flittig» ble godt, det varmet i kroppen. Varmere ble det ikke.

Og likevel, er «flittig» det viktigste her i livet?

Maur er maur

Jeg tenker på Marta og Maria. Jeg vil ikke slå Bibelen i hodet på maurene, men fortellingen om de to som valgte hver sitt virkested, blir aldri så lite aktuell. Maria tok seg tid til å sitte stille og lytte, mens Marta for rundt og ordnet opp. Jesus sier Maria valgte den gode del, Marta den ... ja, ikke akkurat dårlige, men i hvert fall ikke langt unna.

Kanskje en søkt og blasfemisk sammenligning. Og mauren kan jo ikke for at den er maur, den gjør i og for seg det Herren har bedt den om å gjøre.

Ufordragelig

For den muntreste av alle norske diktere, Nils Kjær – en pasjonert venn av lediggang – bestemte seg for ikke å lære noe av maurene: «Det er ikke det vi trenger i dag, vi som henger i som en maur». Han karakteriserer knusende videre: « ... den mest irriterende eiendommelighet ved dem (maurene) er deres uimotsigelige skikkelighet. De skyr de berusende blomster. De tygger trøsket tre og slåss som modige maur innbyrdes i snusbrun demokratisk ufordragelighet».

Endelig tidsnok

En dag gikk han på en kjerrevei, der kom det en hest med vogn. Like før hadde han oppdaget et «bitte lite nøste» i veien, som han skriver. Han festet blikket og så at det var noen maur som prøvde å slepe liket av en tordivel over veien. Han forteller i et av sine Brekkestøbrev: «Nå gjelder det bare at maurene ikke beveger seg ut i ulykken av sin egen iherdighet. Nå bør deres berømte instinkt varsle dem. Men solen den skinner og fuglene synger og de arbeidsglade maurene sliter og ingen mørk anelse hemmer deres flid. Endelig velter de seg med det dyrebare kadaver i triumf ned i hjulsporet. Det var i siste øyeblikk. De kom så vidt tidsnok til å bli knust.»

Mauravkok

Jeg har bladd og lest i en fortreffelig bok de siste kveldene, sikkert ikke en kioskvelter, men jeg liker ikke kioskveltere: Maurens kulturhistorie. Det er tusen ting å si om maurene, kanskje mer. Helt sikkert mer. Jeg leser om alt fra grafikeren Paul René Gauguin og Reidar Johan Berles syn på Æsops fabel om mauren og gresshoppa, til mauren som går i treverk og ender med å sprøytes fordervet. Fra maurlog (mauravkok) til bruk ved reumatiske lidelser til og mauren i folketroen: ««Kast tre maur bakover med venstre hånd, og du får god helse», ble det sagt.

Ha det så godt

Vi liker mauren, og vi misliker den, avhengig hvor vi møtes. Gresshoppa – ifølge gamle Æsops mosegrønne fabel – møtte en maur i dårlig lune. En moralsk fortelling som gjerne tolkes i én retning, men den tåler i hvert fall to. Mauren sanker og samler mat til vinteren, mens gresshoppa synger og spiller bort tiden (vil noen si), og når høsten kommer og kulda setter inn, har den ingen ting å spise. Riktignok spør den mauren om å få en liten bit, men så raus er ikke mauren - «nå kan du ha det så godt!» Han vil som en god, liten kapitalist, ha sitt seg selv. Betyr det at mauren var «vis» og gresshoppa det motsatte? Eller - at mauren var kjip og skjønte ikke at gresshoppa var tildelt rollen som en kunstner som gledet andre med spillet sitt og som derfor er den verd sin lønn og støtte?

LES OGSÅ: Og vi sier...bare ei humle?

Maur på øret

Jeg fikk én gang en maur på øret, det var som elefant på trommehinnen. Legg deg i badekaret, sa legen, så flyter den ut. Det gjorde den. Et tips!

Det er tusen ting å si om maurene, kanskje mer. Helt sikkert mer. For eksempel om de som ikke nøyer seg med en tue, men kryper inn i vegger og stokker og spiser hus – innsektverdenens svar på gjøken, mauren som legger sine egg i menneskers reir og i aller, aller verste fall vipper dem ut.

Mytisk skapning

Sant og si og når jeg tenker meg om – jeg vet lite om mauren. Den er et av de mest synlige vesenene vi har rundt oss. Over alt. Og likevel er den et mysterium, en nærmest mytisk skapning, som (proporsjonalt sett) reiser byggverk som konkurrerer med templene i Tiber og oldtidsbygningene i Peru. Maurtuen er skogens høyhus. Det er lett å gjøre den til en allegori for menneskesamfunnet.

LES OGSÅ:  Tell en fugl og tenk på naturen

Ut og inn

Tarjei Vesaas, som kjente naturens språk godt som naturen selv, rapporterer fra sin standplass ved tua: «Heimen hans var stor, og låg på solsida av ei gran. Bakover var mørk skog, men på sørsida var opi beint mot sola. Tuva var grunnlagd av ein som kunne sine ting. Ein som hadde sikta litt, og lagt dei to fyrste pinnanene i kross. No var det sju hundre portar som førte ut i solskinnet.».

Vakkert og rettferdig.

Men maurens visdom ... der er jeg ikke bibeltro, kjenner jeg.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter