Den invaderende vepsen

Denne artikkelen er skrevet av Rannveig M. Jacobsen.

Veps som invaderer privatlivet vårt, er en velkjent sak nå om høsten. Vepsebolene varer kun ett år, så husløse arbeidervepser summer hvileløst oppi ansiktene våre på leting etter iskrem og andre godsaker, mens nyklekte vepsedronninger kryper under dynene våre på leting etter et godt sted å overvintre.

Men selv om den kan være irriterende, så er vepsen en del av norsk natur, og den har en rolle i næringsnettet. Den kom til Norge lenge før menneskene, men på New Zealand ble ikke stikkvepsen observert før i 1945. I dag er den virkelig invaderende.

Menneskene kom

Livet på New Zealand fikk utvikle seg i isolasjon i 80 millioner år, etter å ha skilt lag med superkontinentet Gondwana. Rundt år 1250-1300 kom de første menneskene fra Polynesia (de som ble maoriene) og så kom europeere, særlig briter, på 1700- og 1800-tallet.

LES OGSÅ: Hva skal vi med vepsen?

Artssamfunnet som hadde utviklet seg på New Zealand fram til da, var helt unikt. De eneste pattedyrene som fantes var flaggermus og seler. Isteden dominerte ulike fuglearter, som de store, beitende moa-fuglene som døde ut etter intensiv jakt fra maoriene.

Blindpassasjer

Britene startet en storstilt innføring av britiske arter, ikke bare for å etablere et jordbruk likt det europeiske, men også for å gi den gode hjemmefølelsen til landet; «the British touch».

Myndighetene i New Zealand bruker i dag mange millioner på å bekjempe arter som i utgangspunktet ble satt ut med vilje.

Stikkevepsen var neppe nødvendig for den britiske godfølelsen, men heller en blindpassasjer. Antagelig fulgte den med en av de mange transportrutene vi mennesker bruker for folk og varer.

LES OGSÅ: Kantarellens flinke fetter

Og i dag er sosiale stikkeveps godt etablert på New Zealand, i så store antall og med så stor innvirkning på miljøet at de med rette kan kalles invaderende. Kostnaden av invaderende stikkeveps for New Zealand som helhet, summert for ulike sektorer som landbruk, helsevesen (vepsestikk) og samferdsel, er beregnet å utgjøre 790 millioner kroner per år. Vepserelaterte trafikkulykker (!) utgjør 8.5 millioner kroner alene.

Åtte kilo insekter

Veps er relativt altetende, men trenger mye proteiner for å fø opp larvene sine. Til dette bruker de i hovedsak andre insekter.

I områder på New Zealand der det er mye veps kan de samle åtte kilo insekter fra et areal på størrelse med en fotballbane hvert år. Siden de fleste insekter er ganske små og lette (tenk på vekta av en flue på hånda di), så må dette utgjøre et enormt antall individer.

[ Følg Edens hage på Facebook! ]

Edderkopper og larver ser ut til å være spesielt lette byttedyr for vepsen, og for noen arter (som sommerfuglen på bildet under) er det så godt som umulig å overleve i områder med mye veps.

Truer papegøye

På New Zealand er det spesielt mye veps i sydbøkeskoger med mye honningdugg. Vi kjenner honningdugg som det søte klisset bladlus bæsjer ut når de drikker sukkervann fra planter hele dagen. Dette er for så vidt tilfellet i New Zealands bøkeskoger også, men her er det skjoldlus (nære slektninger av bladlus) som sitter under barken på bøketrærne.

Kaka-papegøyen lever i New Zealands naturlige skoger og sliter med å overleve, blant annet på grunn av konkurranse fra invaderende arter. Som vepsen.

Når kakaen har tilgang på honningdugg med høyt sukkerinnhold, går det bra. Men det kan være opptil 370 veps per kvadratmeter trestamme med honningdugg, og vepsen i en bøkeskog kan spise opptil 340 liter honningdugg per hektar hvert år.

LES OGSÅ: Er dette verdens vakreste fengsel?

I de fem månedene av året med mest veps spiser vepsen omtrent all honningduggen, kun 10% er igjen til kakaen. Dette skaper selvsagt problemer. I en skog der forskere fulgte med på kakaene i seks år var det omtrent ingen kakaer som klarte å fø opp ungene sine, og forskerne mente dette antagelig kom av at kakaene tapte i konkurransen med stikkevepsene.

Lovende gift

Det er ikke lett å finne en enkel måte å bli kvitt stikkvepsen. Myndigheter og miljøvernere i New Zealand kjemper en tung kamp mot slike invaderende arter.

Forsøk med biologisk kontroll har vist seg å ha liten effekt. Men noen typer giftige åter virker lovende.

Og heldigvis finnes det 1.000-5.000 kakaer i New Zealand fremdeles. Faktisk er det til og med kakaer i New Zealands hovedstad Wellington, blant annet i Zealandia som er et inngjerdet reservat nær byen der invaderende arter kan holdes i sjakk og muligens fjernes helt.