Det gode som skjedde

Reservebestemor i flyktningleir

2. oktober i år satte Ragnhild Ovedie Ingdal (73) seg på et fly sammen med en mor og hennes fire barn. Målet var Deheishe flyktningleir, like utenfor Betlehem. Ingdal har kjent familien i mange år, gjennom datteren.

– Da jeg hørte at de skulle reise ned for å besøke familie og at det var slitsomt for moren med alle barna, ringte jeg og spurte om jeg skulle være med. Det ble de glade for, forteller Ingdal.

73-åringen har selv har et godt forhold til barna, som bare kaller henne «teta» – bestemor på arabisk.

Ingdal, som bodde med familien i flyktningleiren i litt over en måned, beskriver stedet som trangt, men med vennlige mennesker.

– Jeg var en del av familien med én gang, som om vi hadde kjent hverandre lenge.

På bildet (over) er hun med på innhøstingen av oliven i området. Ingdal snakket med ungdommene i leiren og fortalte blant annet om hvordan opprettelsen av Israel ble formidlet i den norske skolen da hun var liten. Hun tror møter på tvers av generasjoner og kulturer kan bidra til å skape fred.

– Når man knytter vennskap tross forskjellige utgangspunkt, så ser man at folk flest er like. Det som er fremmed, blir ufarliggjort, sier Ingdal, som gjerne reiser tilbake.

LES OGSÅ: På vei mot en krevende fred i Colombia

En verdig død

Chiara Micheletti hjelper sin mor Maria Vesco med å ta en dusj. Bildet er en del av bildeserie tatt av barnebarnet Gaia Squarci, som jobber som fotograf, og gir et innblikk i de siste fem månedene hun og familien delte med bestemora før hun døde. Familien bor i Cossato i Italia.

Vesco fikk diagnosen brystkreft, og døde i oktober i fjor. Etter å ha overlevd to runder med brystkreft tidligere, valgte familien kun å fortelle henne at hun var syk, men brukte aldri ordet kreft. – I de stundene vi delte, fikk jeg muligheten til å se hvordan hun bevarte all sin verdighet samtidig som hun kunne gi slipp på sin stolthet i det hun konfronterte en kropp i rask endring uten å være sky og uten å miste sin feminitet, sier Squarci.

Bildeserien viser blant annet Vesco omgitt av gamle fotografier, hvordan hun koser seg med en is og hvordan flere i familien tar farvel med bestemora i sykesenga.

LES OGSÅ: Biskop Per Arne Dahl forteller om sin skjulte sorg

Den siste fra 1800-tallet

Emma Martina Luigia Morano ble født den 29. november 1899 i Piemonte i Italia, og er det siste mennesket i verden som man vet sikkert er født på 1800-tallet. I forrige måned feiret hun sin 117. bursdag. Hun giftet seg i 1926 og fikk sitt første og eneste barn i 1937, som døde seks måneder gammel. Året etter ble hun separert fra mannen. Resten av livet har hun levd alene.

LES OGSÅ: Troen på døde lever som aldri før

Frigjort

Souad Hamidi (19) tar av nikaben hun har blitt tvunget til å bære siden 2014. I juni 2016 tok Syriske demokratiske styrker (SDF) tilbake kontrollen over hjembyen hennes, Manbij i Syria, fra Den islamske stat (IS).

– Jeg følte meg fri, sa Hamidi til Reuters, etter at hun hadde byttet ut nikaben med et rødt hodesjal.

– De tvang oss til å ha på nikab, så jeg fjernet den for å trosse dem.

Hun fortalte om strenge regler under IS' regime, og frykter at de en dag vil komme tilbake til Manbij.

– Jeg håper at hvert område IS kontrollerer blir frigjort, slik at folk kan leve som vi gjør nå. Jeg vil slette dem fra hukommelsen min, sa hun.

LES OGSÅ: Hva i Herrens navn skjer i Stortinget?

50 millioner trær

En gruppe indiske kvinner planter trær i utkanten av Allahabad i India. Til sammen 800.000 frivillige i Indias mest folkerike delstat, Uttar Pradesh, plantet 50 millioner trær i løpet av 24 timer i juli 2016, langs veier, jernbaner og på offentlige områder.

Trærne som ble plantet, hadde vokst fram ved lokale barnehager.

Prosjektet inngår i Indias forpliktelser etter klimaavtalen i Paris i desember 2015. I avtalen sa India ja til å bruke seks milliarder dollar på nyplanting av trær på 12 prosent av landets areal.

LES OGSÅ: For IS-soldatene er endetiden nær.

Kunst etter krig

Nour Al Khzam (24) spiller piano på et jorde­ utenfor en flyktningleir på grensen mellom Makedonia og Hellas. Det er mars 2016, og regnet høljer ned. Det er den ­kinesiske kunstneren og aktivisten Ai Weiwei som har invitert henne dit.

Tre år har gått siden hun sist tok i et piano, på grunn av krigen i hjemlandet Syria. Hun prøver nå å komme i kontakt med mannen sin, som er i Tyskland.

Weiwei sa at framføringen hennes «forteller verden at kunst vil vinne over krigen».

LES OGSÅ: NSB godkjente slavearbeidet under 2. verdenskrig

En hjelpende hånd

Det er det verste som kan skje en idrettsutøver. Du har ­arbeidet hardt hele livet for de få minuttene du skal til pers i OL, og så går alt galt. Nikki Hamblin fra New Zealand falt i kvinnenes 5.000 meter i Rio de Janeiro. Bak henne kom Abbey D’Agostino fra USA og hadde ikke en sjanse til å stoppe, og snublet over Hamblin. D’Agostino kom seg på beina, men i stedet for å løpe videre, hjalp hun Hamblin opp på beina igjen.

Det i seg selv kunne vært et eksempel på et strålende øyeblikk av god sportsånd. Men det viste seg at D’Agostino hadde vridd kneet i kollisjonen. Da hun begynte å løpe igjen, skar smerten gjennom kroppen og hun kollapet på den blå banen. Denne gangen var det Hamblin sin tur til å strekke ut en hånd. Sammen fullførte de løpet og kom inn desidert sist.

– Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket, sa Hamblin i etterkant.

Begge løperne fikk lov til å løpe finalen, siden de gikk ut på grunn av et uhell. Kun Hamblin var i stand til å starte, og hun kom inn på en sisteplass.

LES OGSÅ: Rio-OLs mørke bakteppe

Tilbake på skolebenken

Skoledagen er over for Durga Kami (68). Han går i tiende klasse ved Shree Kala Bhairab Higher Secondary School i Nepal. Fattigdom hindret 68-åringen i å fullføre skolen som barn. I dag er han enkemann, far til seks og bestefar til åtte, og han går på skolen seks dager i uken. De 20 barna i klassen hans kaller ham «Baa», som betyr far på nepalsk.

– Han er litt svakere enn oss i noen fag, men da hjelper vi han, forteller klassekamerat Sagar Thapa (14).

Kami er en ivrig deltaker både i volleyball og ellers i skole­gården under friminuttene. Han håper å kunne ­studere til sin død.

– Hvis barna ser en gammel person med kvitt skjegg studere, så kanskje det vil motivere dem, tror han.

LES OGSÅ: Statkraft trekker kraftplaner i Nepal

Hverdagsintegrering

Helge Jensehaugen (27) og Yohannes Kaleab Tesfagergish (26) sitter på en kafé i Oslo. Tesfagergish kom til Norge alene i T-skjorte en vinterdag i 2013. Han møtte Jensehaugen gjennom flyktningguideprogrammet til Røde Kors.

Hverdagsintegrering ble kåret til årets nyord av Språkrådet i desember. Erna Solberg lanserte ordet under sin nyttårstale i fjor.

– Har du et ekstra sete i bilen slik at flyktningbarna også kan være med på fotballtrening? Har du mulighet til å melde deg som verge eller være fosterforeldre for et barn? Kan du som er arbeidsgiver innkalle personer med utenlandsk navn til jobbintervju? spurte statsministeren.

For Tesfagergish var det avgjørende å komme i kontakt med nordmenn.

– Uten veiledning er det lett å forsvinne. Du mister deg selv. Men jeg var heldig og fikk hjelp tidlig, sier han og smiler.

LES OGSÅ: På blind date med en flyktning

Trygge skoler

Fire syriske jenter går til skolen rett før jul i år. De bor i flyktningleiren Al Zaatari i Jordan, nær den syriske grensen.

I 2016 har 56 land skrevet under på en erklæring om trygge skoler, etter initiativ fra The Global Coalition to Protect Education from Attack (GCPEA). Nora Ingdal, som leder utdanningsarbeidet til Redd Barna, mener de har fått til mye i 2016.

– Det er et alvorlig bakteppe, siden det har vært flere angrep på skoler. Men når vi får det internasjonale samfunnet til å samle seg rundt denne deklarasjonen, kan vi begynne å holde myndigheter ansvarlige, sier hun.

Deklarasjonen har gitt organisasjoner som Redd Barna muligheten til å snakke med væpnede grupper som bruker skoler til å lagre våpen og annet materiale. De har også snakket med det norske forsvaret, om viktigheten av å ikke bruke skoler til innkvartering under militærøvelser.

– Vi har greid å skape bevissthet rundt at en skole er et sivilt sted, som ikke skal brukes til militære formål.

Det er Norge og Argentina som har drevet fram arbeidet med deklarasjonen.

LES OGSÅ: Hun er Skandinavias første kvinnelige imam