Hun vasket klær flere ganger om dagen, kjøpte nytt servise til stadighet fordi fat og kopper ble knust, stod opp grytidlig, og når hun la seg, visste hun at det bare var noen få timer før amme-alarmen satte i gang igjen. Jeg beundret henne. Tenk at hun klarte det, dag etter dag, å stå i en så intens livssituasjon.
Da jeg selv ble mor, fikk jeg fasit. Det handlet ikke om min kapasitet, men om min vilje. Jeg ville at barnet mitt skulle ha det beste utgangspunktet i livet. Nattevåk fikk en helt ny mening. Det var henne og ikke meg, og det avgjorde mange ting som før ville vært en stor overveielse. Vaskemaskinen gikk så det grein. Oppvasken som en drøm. Her skulle neste generasjon fostres, det var noen som trengte meg. Det gav meg en helt ny kapasitet.
Kjærligheten styrte hva jeg ville slik at jeg klarte selv det jeg ikke var sterk nok, klok nok, rik nok eller begavet nok til å gjøre. Jeg vasket gulvene med en helt ny touch, kokte middager jeg aldri før hadde brukt tid på å lære meg å lage. Om jeg ble syk, var innsatsen omtrent den samme. Den lille trengte meg. Og jeg ville elske.
Kjærligheten får oss til å ta valg vi aldri ellers ville tatt. Den strekker vår kapasitet og hjelper oss ut av selviskhet. Den gjør oss til tjenere istedenfor egotrippere, oss selv til skade tar vi vare på, beskytter, velsigner, nærer og varmer den vi elsker. Det er den eneste kraften som tar oss ut i det vi er designet for: et liv i tjeneste.
Om du velger kjærligheten til Gud og mennesker, skaper den virketrang i deg. Gjør det som ligger deg for hånden, sats alt på å tjene, så vil du erfare at den som elsker i gjerning og ikke bare i ord, frimodig kan be om styrke.
Linda Helén Haukland er stipendiat ved Universitetet Nordland