Utenfor

Min skrekk for å havne utenfor, den er omgitt av ribbevegger og lukter svett tjukkas, og jeg går i 6c, det er gymtime og vi er 15 jenter i klassen og vi skal deles inn i to lag for å spille ballspill, gjerne kanonball. Det er alltid de to mest populære som får velge, og de velger først hver sin bestevenninne, før de går nedover rangstigen i klassen, mest etter popularitet og litt etter hvor flink man er med ball. Dessverre for meg så kommer jeg lengst ned på begge disse listene. Noe som resulterer i at lagfordelingen litt for ofte slutter med en krangel om hvem som må ha meg på laget. «Kan vi ikke heller få et ekstra liv, frøken? Værsåsnill!»

Mitt utenfor lukter svett gymsal. Min skrekk for utenfor, gjør vondt i magen og har trang hals full av tårer. Mens du kanskje har med deg et annet utenfor?

For dagens fortelling om et utenfor treffer oss forskjellige steder, og kan aktivere både angst, sorg og sinne. At det i det hele tatt åpnes opp for et utenfor, er vanskelig. Smertefulle erfaringer av å være utenfor, av ikke å få være med blander seg så lett med og inn i denne fortellingen, og gjør det enda vanskeligere.

Men på den annen side (og samtidig), så er dette jo også en fortelling som er lett å forstå. For her er det noe som det gjelder å gjøre, og det gjelder veldig. Men det som skal gjøres er jo slett ikke umulig, det er ikke engang så veldig vanskelig. Ikke for noen.

Vi blir ikke bedt om å løse tredjegradsligninger eller huske masse utenat, forstå verdens beskaffenhet, eller for den del, være populære eller kjempegode i kanonball. Nei.

Seks forståelige, enkle barmhjertighetsgjerninger blir vi bedt om. Dele mat og drikke, klær og trøst til dem som trenger det aller mest. Enkle troshandlinger. Fordi tro er noe merkbart, en strøm om noe som er godt for flere, fordi tro er noe som skjer, ja, Gud skjer, der barmhjertighet og godhet får spre seg.

Og der Gud skjer finnes det ikke noe utenfor.

Så lett og så vanskelig.

Anne Grete Listrøm, prest i Bakkehaugen, Majorstuen og Vestre Aker menighet