Troens dør og åpen kirke

«Åpen kirke» står det på et skilt langs veien. To tente fakkelbokser på hver side. Med hjelp av frivillige klarte den lille menigheten å holde kirken åpen en kveld i uka. For mange sa at det fine med kirker i utlandet er at de alltid er åpne. Du kan gå inn, selv om det ikke er gudstjeneste. Du kan tenne et lys, kikke litt rundt, eller bare sitte der i ensomhet, og likevel få lov til å tro at du ikke er helt alene.

Nå var kirken åpen. For mennesker langs veien formidlet et skilt og to fakkelbokser noe viktig: Om du trenger et rom å søke til med livet ditt, et stille sted å vende sinne, håp eller takknemlighet mot, så er kirkens dør åpen for deg.

Jeg var ungdomsprest i menigheten. En kveld iblant kunne jeg sitte i kirken selv, eller følge med fra vinduet på kontoret. Det kom ikke mange, men alltid noen, og ofte mennesker jeg ikke så i kirken ellers. Fremmede biler parkerte, fremmede ansikter gikk inn. Mennesker, fremmede for meg, men ikke for Gud. Med all rett tok de kirkerommet i eie, og når de gikk, var levende lys tent i lysgloben.

Jeg syntes det var fint å tenke på, at kirken vår eies av så mange, og at ingen eier troen mer enn andre. Det ble tydelig for meg, hvor viktig det er med åpne kirkedører.

Når Paulus kommer tilbake til Antiokia, samlet de menigheten, og fortalte hva Gud hadde brukt dem til siden sist. Paulus fortalte at han hadde åpnet troens dør for hedningene. Paulus forsto at troen på Jesus tilhørte flere enn bare jøder som dem selv. Og de andre måtte ikke bli som dem for å høre kirken til. Paulus åpnet troens dører, slik at også hedninger som oss i det høye nord, kan få kalle kirken vår, og komme som vi er.

Troen har blitt vår, fordi Paulus forsto at troen alltid også tilhører noen andre. Det gjør den fortsatt. Derfor kan kirken aldri bli åpen nok.

Erland Grøtberg er sokneprest i Grim menighet