Tapt og funnet

Altfor mange lause ting, synger Odd Nordstoga om, og det stemmer ualminnelig godt hjemme hos oss. Vi mister og vi finner, og kunne lett lage mange flere varianter av disse to miste og finne-lignelsene som vi har lest i dag.

Men noen ting er verre å miste
enn andre. Vi har ved flere ­anledninger mistet et barn av syne, og det er noe med disse svarte sekundene – før barnet dukker opp igjen, som regel helt uanfektet av vår gryende, eller fullt utviklede, panikk.

En gang ruslet minstemann av gårde, tidlig en morgen, på båten på vei til Kiel. Han skulle bare fra den ene lugaren til den ­andre, men borte ble han. I pysj, med bamsen under armen. ­Beskjed ble gitt til alt personalet om å være på utkikk etter en ­fireåring på formålsløs vandring i nattklær, og heldigvis gikk det ikke lenge før han ble leid tilbake til oss. Damen som hadde funnet ham, fortalte smilende at han hadde svart nei på spørsmålet om han hadde gått seg bort. «Men mamma og pappa er blitt borte...» sa han. Ingenting er som å være sentrum i sitt eget univers!

Det ville ikke vært feil å be hele båten på fest, etter å ha fått gutten vår tilbake! Jeg kan så godt forstå den lykkelige finner i begge­ våre historier – og han som både mister og finner her, må jo være et bilde på Gud.

Jesus svarer nemlig på en ­anklage her; det er fariseerne og de skriftlærde som er på ferde med kritiske innvendinger til Jesu valg av både omgangsform og omgangsvenner.

Så får vi et glimt inn i hvordan Gud ser det. Hvor sårt han savner, hvor desperat han leter, og hvor jublende glad han blir når han finner.

Det står jo lite både om sauen og sølvmyntens indre liv her – selv om vi vel må gå ut fra at det var bra å bli funnet. Men poenget her er finnerens glede, den uendelige verdien han tillegger – ja, det må vel være oss, det?

Anne Grete 
Listrøm

Prest i Bakkehaugen, Majorstuen og Vestre Aker menighet