ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Stor nok

Når jeg er i Europas storbyer, prøver jeg å ta turen innom de kjente katedralene, skriver Erland Grøtberg.

ANNONSE
ANNONSE
Andakt

Peterskirken i Roma. St. Vitus-katedralen i Praha. St. Pauls i London. Notre Dame i Paris.

Jeg fasineres av de enorme byggene. Sollyset gjennom glassmaleriene. Ekkoet av menneske­stemmer som aldri blir mer enn en svak summing mellom de tunge­ veggene. Den overdimensjonerte takhøyden. De små lysene­ menneskene har kommet for tenne blir som blaf­rende stjernestøv i et evig univers av søyler og bueganger.

Alt blir så stort. Jeg blir så liten. Jeg tenker på alle som har vært her, all den tiden, all den arbeidsinnsatsen, alle de ressursene som må ha gått med for å reise slikt et byggverk. Og likevel, selv ikke en hel katedral kan romme Gud.

Jesaja forteller om sitt møte med Gud i Jerusalems tempel. Det var et byggverk, reist for å gjenspeile Guds storhet i himmelen og nærvær på jorden. Men i tempelet fikk bare den nederste kanten av Guds kappe plass. ­Serafers stemmer runget: «Hellig, hellig, hellig, er Herren ­Sebaot», så boltene i dørtersklene ristet.

I møte med noe så stort blir et menneske så lite. I møte med noe så mektig blir vi så sårbare. I møte med noe så hellig ser ­Jesaja bare sin egen synd, skam og urenhet.

Det er ikke en dømmende Gud Jesaja møter, men en Gud som reiser en skamfull sjel opp, og renser istedenfor å pirke borti alt det vonde. En Gud som gir mennesket livsmot og verdighet nok til å tro at det er bra nok og duger, selv for Gud.

For det er verken Guds, katedralens eller menneskets størrelse
det kommer an på. Det er det forunderlige som går opp for meg når jeg betrakter mylderet av medmennesker under de enorme buegangene. For mens katedralene er reist opp av ­mennesker, er mennesker reist opp av Gud. Og budskapet er enkelt: I Guds øyne er du alltid stor nok.

Erland Grøtberg er sokneprest i Grim 
menighet, Kristiansand

ANNONSE
Andakt

Peterskirken i Roma. St. Vitus-katedralen i Praha. St. Pauls i London. Notre Dame i Paris.

Jeg fasineres av de enorme byggene. Sollyset gjennom glassmaleriene. Ekkoet av menneske­stemmer som aldri blir mer enn en svak summing mellom de tunge­ veggene. Den overdimensjonerte takhøyden. De små lysene­ menneskene har kommet for tenne blir som blaf­rende stjernestøv i et evig univers av søyler og bueganger.

Alt blir så stort. Jeg blir så liten. Jeg tenker på alle som har vært her, all den tiden, all den arbeidsinnsatsen, alle de ressursene som må ha gått med for å reise slikt et byggverk. Og likevel, selv ikke en hel katedral kan romme Gud.

Jesaja forteller om sitt møte med Gud i Jerusalems tempel. Det var et byggverk, reist for å gjenspeile Guds storhet i himmelen og nærvær på jorden. Men i tempelet fikk bare den nederste kanten av Guds kappe plass. ­Serafers stemmer runget: «Hellig, hellig, hellig, er Herren ­Sebaot», så boltene i dørtersklene ristet.

I møte med noe så stort blir et menneske så lite. I møte med noe så mektig blir vi så sårbare. I møte med noe så hellig ser ­Jesaja bare sin egen synd, skam og urenhet.

Det er ikke en dømmende Gud Jesaja møter, men en Gud som reiser en skamfull sjel opp, og renser istedenfor å pirke borti alt det vonde. En Gud som gir mennesket livsmot og verdighet nok til å tro at det er bra nok og duger, selv for Gud.

For det er verken Guds, katedralens eller menneskets størrelse
det kommer an på. Det er det forunderlige som går opp for meg når jeg betrakter mylderet av medmennesker under de enorme buegangene. For mens katedralene er reist opp av ­mennesker, er mennesker reist opp av Gud. Og budskapet er enkelt: I Guds øyne er du alltid stor nok.

Erland Grøtberg er sokneprest i Grim 
menighet, Kristiansand

ANNONSE