Kampen og målet

Jeg liker utfordringer! Jeg trenger å få prøve meg på noe som jeg tror er litt for vanskelig for det jeg kan klare, for å kjenne at jeg lever og har det bra. Sånn er jeg.

Så er noe av det beste med å være en kristen, at du aldri blir uten utfordringer i livet, eller at du aldri behøver å slutte å prøve på vanskelige ting.

Så lenge man puster, finnes det høyst meningsfulle, og krevende (!) oppgaver å ta fatt på. Kjempefint, synes jeg!

Som et ganske ordentlig og til og med nokså fromt barn, har jeg sittet på utallige møter hvor jeg, igjen og igjen, er blitt invitert til å ta imot frelsen. Etter å ha sagt ja takk til den veldig mange ganger (og trofast tuslet opp «til korset» som det het, for ny overgivelse i alle fall en gang per sommer) spurte jeg meg selv om det ikke var noe mer? Var det ingenting etterpå? Livet som «frelst og fri» –skulle det bare inneholde uendelige påstander om hvor fint dette var, siktet inn på «de andre»?

Men det er jo mer! Å bli reist opp med Kristus er jo ikke først og fremst slutten på noe, men begynnelsen! Vi kan kalle det helliggjørelse, kristen vekst eller hva vi vil, men det er utfordrende, det er vanskelig, og det tar aldri slutt. Halleluja!

Paulus tegner opp en kamp vi skal stå i, her, og temmelig hårete mål.

For det er sterke krefter han ber oss utfordre her; ondt begjær, grådighet (!) sinne (!!) hissighet, spott og løgn (!!!) Rekk opp handa, den som tror man blir arbeidsløs med det første?

Ikke jeg i alle fall – og godt er det.

Målet er enhet med hverandre, og at Kristus blir alt i alle. Et mål jeg ikke har det minste problem med å se at jeg aldri vil nå alene, det var da heller aldri meningen. Men jeg skal få være med i denne utfordrende kampen mot enhet. Heldigvis skal jeg det.

Anne Grete Listrøm er prest i Bakkehaugen, Majorstuen og Vestre Aker menighet.