Andakt

«Og så etterlyser de gamle­ himmellengt!» Min venninne var rød i ­ansiktet og nokså høylydt. «Himmellengt!!? Man kan da vel ikke forlange himmellengt av unge folk!»

Nok snakka. Døra hardt igjen.

Episoden utspant seg for mange­ år siden, men jeg har aldri glemt min venninnes harme over kravet om himmellengt. Ordet er da heller ikke mye i bruk, ville jeg tro. Kanskje ikke saken, heller.

Men det må da være det Paulus snakker om her? En type himmellengt, et håp om herlighet – luftige ord, samtidig som lengselen og håpet er veldig kroppslig beskrevet. Hele skaperverket, sukker og lengter, som i fødselsrier, står det. Fødselsrier er ikke luftige, ikke abstrakte og kanskje heller ikke noe som oppleves veldig individuelt forskjellig. Fødselsrier gjør nesten alltid vondt, samtidig som det nesten alltid også kommer noe godt ut av dem. Til slutt.