Forventninger

«Selv om du er prest, er det ikke sikkert jeg kommer til å tro på Gud når jeg blir voksen!»

Blikket til seksåringen er fast, og hun sitter liksom klar til å imøtegå mine protester, klar til å krangle på de underliggende og helt urimelige forventningene hun tror hun har oppfattet. Og i hennes opprørske blikk kjenner jeg igjen mine egne møter med diverse forventninger, og lysten til å protestere på dem.

«Dere får vel ikke lov til det dere, som kommer fra den familien. Du er vel sikkert flink til å synge du, som har en far som er sanger.» Protest! «Vi fikk lov til alt, vi» (ikke sant). «Nei, jeg er komplett umusikalsk!» (heller ikke helt sant).

For forventninger er jo noe som kan få fram opprøreren og protestanten i flere av oss.

Og forventninger hjemmefra er jo det aller verste, da kan man bli helt sånn: Ikke gjør som mora di sier! Og (for all del) ikke bli som mora di! Nei, ikke tro en gang, hvis mora di gjør det!

Selv om du …, så vil ikke det si at jeg …!

I dagens fortelling er Jesus kommet hjem, og han går inn i noen ganske gedigne forventninger. Ikke lenge etter vår fortelling, så snur stemningen, og folket som her er slått av undring og imponerte, blir sinte og jager Jesus ut av byen.

Så hjemkomsten er ikke enkel. Ikke her heller. Men forventningene som Jesus går inn i, de firer han allikevel ikke på.

Han, Josefs sønn, Guds sønn møter alle disse forventningene, skal bære dem, uansett hva det koster.

Han er et godt budskap til fattige, alle slags fattige.

Han gjør fri og han gjør seende, han reiser opp folk, han trøster og utfordrer urettferdige strukturer, ordninger og systemer. Hele tiden.

Aldri har vel noen hatt større grunn til å protestere på forventningene som lå der, enn Jesus har akkurat her. Forventninger både hjemme og ute.

Jesus kunne jo sagt at han ærlig talt ikke kunne bære og være alle menneskers drømmer og håp, om oppreisning, om rettferdighet, om frihet, verdighet, trygghet, helse og kjærlighet.

Det blir for mye! Selv om dere jo trenger det …

Han kunne protestert og sagt det.

Men heldigvis, så gjør han ikke det.

Anne Grete Listrøm er prest i Bakkehaugen, Majorstuen og Vestre Aker menighet.