Andakt

Det er en glad slutt på Lukasevangeliet. Merkelig nok, kan vi kanskje si. For det er jo et enormt oppdrag disiplene har fått, og Jesus selv er jo ikke sammen med dem på samme måte som før.

Allikevel altså; det slutter med stor glede.

Store oppdrag kan utløse både frykt og glede, men her ser det altså ut som gleden får ta overhånd. Og rett skal være rett, hvor stort og uoversiktlig det enn kan være å skulle forkynne omvendelse og tilgivelse for syndene for alle folkeslag, så gir i alle fall Jesus disiplene sine et tydelig startpunkt. Og et tydelig utgangspunkt skaper jo i alle fall en viss trygghet.

Min sportsinteresserte og i overkant entusiastiske far hadde heiet høyt og vedvarende på broren min, som akkurat hadde begynt å spille fotball, gjennom hele første omgang. «Du må jo bevege deg litt, løp etter ballen nå!» ropte han til åtteåringen som da ampert forlot sin plass på banen, gikk helt bort til faren sin, og sa: «Treneren har sagt at jeg skal stå HER», før han målrettet fant sin plass igjen, og der sto han trofast kampen igjennom, langt unna både ball og mål.