Andakt

Utgangspunktet er jo at vi kan be om alt – og det er jo temmelig risikofylt.

Som når familiens lille skuespiller i første klasse hadde blitt reserve, i tilfelle han som spilte Baktus skulle bli syk, og han BLE syk (!) da var gode råd dyre.

På vei til forestilling, med en reserve-Baktus som ikke greide å skjule hvor mye han håpet hovedrolleinnehaveren fortsatt var syk, ble det også tid til en liten bønnestund; «Kjære Gud, gjør sånn at Petter blir dø, slik at jeg kan få være Baktus.» «Nei, du kan da ikke be om at Petter skal dø!», brøt jeg inn. Men vi sto jo her ved et uløselig dilemma – da det altså bare var en hovedrolle, og nå altså minst to interesserte … For hva var det lov å be om da? Litt kusma? Noen grader feber, kanskje? Eller at de rett og slett glemte å komme? Det ble bedt om LITT feber, og en rask tilfriskning (dog ikke FOR rask). Stor var skuffelsen når det viste seg at Petter, godt hjulpet av en dose Paracet, var klar for Baktus-rollen, og bønnhørelsen altså uteble.

Eller ble den det?