Selv ikke Knausgård har bydd på sjalusi mellom far og sønn. Dette er imidlertid settingen når 1700-talls dramatikeren Friedrich Schiller nå settes opp på Det Norske Teater. Historien i Don Carlos er løselig basert på historiske hendelser, samtidig nøstes intrigene så tett og voldsomt sammen at man må konsentrere seg for å henge med i svingene langt utover historieleksa si;
Don Carlos, Spanias kronprins, er lykkelig forlovet med den franske prinsesse. Politiske grunner gjør at det imidlertid blir faren, kong Filip II, som gifter seg med henne. Don Carlos store og umulige kjærlighet er med ett blitt hans stemor, og vi skimter referanser til verdensdramatikkens kanskje mest kjente familietragedie, Kong Ødipus. I Schillers tekst blir imidlertid grobunnen for hat og fortvilelse på kjærlighetsfronten iblandet sterke politiske elementer. Striden mellom far og sønn blir også en kamp om makt, en kamp mellom gamle og nye ideer, tyranni og demokrati.
Glitrende scene. Scenograf Kari Gravklev har kledd scenen med millioner av perler hengende i remser fra taket. Som glitrenede forheng, der personene skuler igjennom, skjuler seg bak eller møtes mellom, er lekkert gjort og fremstår som forestillingens mest vellykkede grep. Flere fysiske konkretiseringer trenger vi ikke, for å ane en eim fra det spanske hoffs pomp og prakt.
Sprengstoffet som ligger i Schillers tekst er det imidlertid vanskeligere å få øye på. Regissør Runar Hodne gir skuespillerne en begrenset, nærmest stilisert form å bevege seg innenfor. Her er det først og fremst teksten man må henge oppmerksomheten sin på. Noe som etter hvert glir over i et savn om et annet regigrep som kanskje kunne minket avstanden mellom Schillers og vår tid.
Det kan virke som regissør Hodne har forsøkt å rendyrke et uttrykk til den estetisk vakre scenen. På veien mister han imidlertid trøkket som må til for å gi teksten scenisk liv, og det hele fremstår i stedet som statisk og teksttungt teater.
Kompliserte intriger. Synd, for her er egentlig nok av sprengstoff, ikke minst på det private plan. Likevel blir Don Carlos hakket for lidenskapsløst til at man klarer å holde interessen oppe gjennom forestillingen.
Gode skuespillerprestasjoner, ikke minst av Nicolai Cleve Broch og Kirsti Stubø, gjør likevel at dramaet får visse berøringspunkter med publikum. Broch i rollen som Posa, Don Carlos barndomsvenn, klarer å nå fram med det sammensatte i karakteren. Her lever idealisten og kynikeren side om side, og viser noe av Schillers evne til å tegne ekte mennesker med heltemot så vel som mangler.
Det politiske aspektet ved stykket og kampen for frihet, drukner derimot litt i kompliserte intriger og en mengde brev på avveie, på et tidspunkt hvor man for lengst har begynt å falle av lasset.
Man må som sagt konsentrere seg for å henge med i svingene ved det spanske hoff. Kanskje ville et annet regigrep hjulpet til at stoffet føltes mindre fjernt.
