En stor sammenhengende struktur, hvor alt til minste detalj føyer seg til og er over og underordnet alt annet. Astrologi gjør ingen musikk. Men Nørgård bruker det han har sett, det han har hørt og ikke minst fornemmelsen av dette enorme mønsteret som et klangrom han spiller imot. Det som virker kaotisk for den ukonsentrerte, oppleves som en samlende, deilig helhet for den som lytter. Banalt men kanskje ikke så banalt heller kan en sammenligne med en krystallkrone. Den er rimelig rund i formen, men lyset kastes i alle retninger. Mikrostråler av lys treffer andre stråler og brytes. Og likevel er det innenfor en velkjent og god samlende form.
Senke seg. Nørgårds fiolinkonsert, som varmt og veldig ble tolket av fiolinisten Davis Coucheron og Oslo Sinfonietta mandag kveld, er en slik prismeball. Det glitret i all verdens retninger, og likevel senket det seg en behagelig, avbalansert følelse i kroppen. Når det uendelig enkle fører til det uendelig komplekse, minner det ikke helt tilfeldig om det vi kjenner fra våre egne omgivelser. Symetrier og formdannelser som ligner eske innenfor eske, finnes overalt i naturen. Det helt forutsigbare leverer stoff til det helt uforutsigbare. Det er en usedvanlig god opplevelse å senke seg i Nørgårds musikk.
Bra i hodet. Ørjan Matre og Øyvind Mælands komposisjoner «Atem» og «Mirage», skal det mer enn et kvarters aftenskole til for å bedømme. Umiddelbart var det vanskelig å trenge gjennom denne orkestermassen. Det minnet men det skal være sagt, det er ingen holdbar vurdering ved første runde som musikk fra et forfatterakademi for komponister. Konstruksjoner, som virker vel og bra i hodet, men som ennå ikke har tatt steget over i ubønnhørlig musikk. Nå kan man spørre hva det er. Nærmere kommer vi vel ikke enn nettopp å stille spørsmålet. Og stole på at det er stilt.
