Ufortjent

Så til de grader en misforstått bruk av det fantastiske ordet nåde. Et ord som rommer alt vi trenger for å leve. Tilgivelse, gjenopprettelse, betingelsesløs kjærlighet, håp og framtid. Og selve essensen i evangeliet.

For ordet nåde ser bort i fra min fortid. Den utsletter min synd. Den gir meg samme utgangspunkt som alle andre inn i det nye livet med Gud. Det er det unike med evangeliet i møte med alle andre religioner. Og det er akkurat det vi trenger.

For som mennesker, uansett hvem vi er, har vi ingen mulighet til å leve godt nok for å behage Gud. Det var bare Jesus som kunne bygge broen over kløften mellom Gud og mennesker. Med sitt liv ofret han alt for å bringe frelse til hele menneskeheten. Alle har like muligheter, uansett.

Derfor er Romerbrevet, og særlig kapittel fem, et av de mest håpefulle avsnittene i hele Bibelen. De livgivende ordene om evig liv i kraft av ufortjent nåde, kommer strykende som en mild vårvind og som nye knopper som dekker over gammelt skrot.

Likevel er det så vanskelig for oss mennesker å ta imot. Det strider imot hele vår natur og vårt tankesett å ta imot noe så stort uten å fortjene det. Derfor lager vi oss gjerne noen kompliserte tillegg som setter deler av nåden ut av spill. Nåde, og litt til.

Men slik lyder ikke budskapet. I stedet sier Bibelen: «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere».

Det er udiskutabelt. Det er allerede gjord. Jesus døde for våre synder en gang for alle. Det eneste som kreves av oss er at vi tar det imot og gjør det til vårt. Vanskelig å forstå? Prøv å tro i stedet.

Anne Gustavsen er ansvarlig redaktør i Korsets Seier