Trøsten ligger i tegnet

Dødsfallet sendte sjokkbølger i nærmiljøet og en stor vennekrets. Nærmere tre hundre mennesker fylte kirken til gravferd. De fleste var unge, som henne selv. Da kisten ble båret ut på kirkegården, var stillheten like stor som følget var langt.

Det er slik vi sørger her i landet. Vi blir stille. I Midtøsten skriker de etterlatte ut sin sorg og fortvilelse. Vi ser det stadig på TV, og det var neppe annerledes den gangen Jesus var på vei til den vesle landsbyen i Galilea som heter Nain. Men ellers var mye likt: «Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen.»

Den store forskjellen var at denne unge mannen aldri kom så langt som de sørgende hadde tenkt seg. Jesus gikk bort og la hånden på båren, og sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Moren fikk sønnen sin tilbake. Sammen med alle fra nærmiljøet, og sammen med alle de som fulgte Jesus, kunne hun gå jublende inn gjennom byporten igjen. Sorgen slo over i lovprisning, ærefrykt og undring.

Har denne fortellingen noe i en norsk begravelse å gjøre? Hvilket håp gir det her og nå at denne ene unge mannen fikk livet i gave igjen, når så uendelig mange unge kvinner og menn siden er blitt båret til graven og blitt der? Øker det ikke heller smerten at en annen fikk livet tilbake, men ikke min egen datter eller sønn, søster eller bror?

Trøsten ligger i tegnet. Det lille lyset som gjør at vi holder ut i mørket. Gud har gjestet vår jord og gitt oss tegn. Jesus vakte opp enkens sønn. Siden gikk han selv gjennom død og grav og åpnet veien til oppstandelse og evig liv for oss alle. En dag skal alle graver ligge tomme.

Knut Grønvik er sokneprest i Lommedalen i Bærum