Konfirmantene, som var på leir, så spørrende på meg. – Man kan ikke se utenpå folk om de er kristne. Bare hvis de har T-skjorte med Gud eller prest på, sånn som deg, eller masse kristne ting på veggene hjemme. De som er sånn superkristne ber nok hver dag, men ellers er det ikke noe forskjell.
Da jeg var konfirmant, ble svaret ofte annerledes. Både de kristne og de som ikke var kristne mente at kristne var annerledes enn andre. At de gikk mye i kirken, ikke hadde sex, ikke bannet, ikke drakk. At det fantes noe som kunne kalles kristen livsstil.
Hvis forestillingene om en kristen livsstil får de utenforstående til å skygge banen og de innenfor til å moralisere og føle seg bedre enn andre, fungerer det dårlig. Men er det bra at folk tenker det ikke er noe som kan kalles kristen livsstil? Når vi følger en som elsket de utstøtte, levde uten privat eiendom, gjorde undere, ba for mennesker og helbredet dem, var urettferdig god og ga sitt liv for å frelse andre? En som ba oss elske Gud og mennesker, selge det vi eier og gi til de fattige, gjengjelde ondt med godt og ta vårt kors opp og følge ham?
Bibelen utfordrer meg stadig. I dag er det Paulus som snakker til Tessalonikerne; her er kortversjonen: 1. Sett pris på sjefen din og vis henne anerkjennelse. 2. Hold fred med hverandre. 3. Si tydelig og konstruktivt i fra hvis de rundt deg oppfører seg dårlig. 4. Oppmuntre de motløse rundt deg, og hjelp den som trenger det. 5. Vær overbærende. 6. Strev etter å gjøre godt mot alle. 7. Be stadig. 8. Vær glad og takknemlig.
Nå skal jeg lese det tre ganger til. Skrive ned hva det konkret kan bety for meg i dag, tirsdag 31. august 2010. Oppfordrer alle til å gjøre det samme.
