Skyldig

Han hadde bestilt skriftemål hos presten, på en helt alminnelig onsdag. Gjennom snart tjue år som prest har jeg jo hatt noen skriftemål. Men det er ikke hverdagslig. Etter en samtale hvor den som vil skrifte forteller hva det gjelder, tar jeg på prestekjole og stola og vi går inn i kirkerommet. Vi bruker alterbokas ordning for skriftemål, den andre kneler ved alterringen, og med håndspåleggelse tilsier jeg syndenes forlatelse i den treenige Guds navn. Slik jeg selv har fått knele og høre tilgivelsen sagt over meg. Det er som det blir enda mer virkelig da; får en annen tyngde.

Han kom på tida, og vi begynte å samtale. Det tok tid. Og et skikkelig sorteringsarbeid. For det han ville be om tilgivelse for, var ikke hans skyld. Han hadde skyldfølelse, men han var ikke skyldig. Skammen var hans, men skylden var en annens. Vi kunne ikke gjennomføre skriftemålet uten flere samtaler - da ville jeg bare bekreftet hans skam og skyldfølelse, som egentlig hørte en annen til. Det skjer dessverre ofte. At den som har skyld, ikke føler skyldfølelse, mens den som bærer skammen for andres skyld, også bærer skyldfølelsen.

Skriftemål har vi alle godt av; vi er alle syndere som trenger tilgivelse. Men ikke for alt vi gjør eller er en del av. Vi må sortere mellom skyld og skam, skyld og skyldfølelse. De henger ikke alltid sammen. I situasjoner som rommer krenkelser og overgrep er det én som har skyld, og det er ikke den utsatte. Da er det viktig at skylden, skammen og ansvaret plasseres der det hører hjemme.

Jesaja var profet i en vanskelig tid for folket. Han både trøster og utfordrer dem. Holder dem fast i deres skyld, men også i deres håp og tro til Gud. Han skriver om Herrens lidende tjener, som sonet for folkets synder, og kristen teologi leser disse tjenersangene i lys av Jesu stedfortredende død på korset. Jesus kan ta på seg alles skyld og skam. Men vi mennesker må erkjenne den skyld som er vår, og overfor hverandre ta på oss vår egen. Når Jesaja sier at det er skylden og uretten som skiller folket fra deres Gud, handler det om reell skyld, som ikke er erkjent eller gjort opp. Da tærer den på forholdet til både Gud og mennesker.

Vi kan ikke be om tilgivelse for en skyld som ikke er vår. Men den som er vår, kan vi erkjenne, ta oppgjør med, og få tilgivelse fra Gud for. I vår egen stille stund med Gud, i gudstjenesten, og i skriftemålet. Forhåpentligvis gir det oss kraft til å ta de nødvendige oppgjør med den skyld og synd som rent faktisk er vår.

Presentasjon: Sunniva Gylver er prest, for tiden stipendiat på Menighetsfakultetet.