Nyheter

Se pappa! Stjernene er ute!

Bøyd over krybben kan det hende det skjer: Vi blir mottakelige som et barn på julekvelden.

TEKSTVERKSTEDET 1. JULEDAG: Se, pappa! Stjernene er ute! Det var julekveld. Det var stjerneklart. Jeg bar en av småjentene våre på armen over tunet. Ingen menneskeskapte lys blendet for skaperens lysshow på nattehimmelen.

Jeg vet jo ikke hva fireåringen følte. Men jeg vet hva pappaen tenkte: Så små vi mennesker er. Og likevel så store og verdifulle!

LES OGSÅ: Julen er ikke et eventyr

Noen ganger slår det oss med større kraft enn ellers. I det storslagne, ville og vakre. Vi står der, midt i det veldige universet. Da hender det rett som det er at vi åpner oss for mysteriet, for det evige, for Gud.

Eller når vi sitter med et lite barn i armene. Når det største mysterium ikke er mer enn det «at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himlen går opp ...» André Bjerke er ikke alene om den følelsen.

I begynnelsen

Eller når vi bøyer oss over krybben. Her er en ørliten kropp. Her er det storslagne universet. Men her er mer: Her ligger han som skapte det hele. Ordet. Selve skaperordet. «Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til.»

Han som var i begynnelsen, som lekte på den vide jord og var byggmester hos sin himmelske Far. Nå ligger han her, som et lite barn i høyet. Og vi ser: Gud er god! Universets skaper verdsetter oss så høyt at han vil dele våre kår, som en av jordens små.

Så nettopp her, bøyd over krybben, kan hende det skjer: Vi åpner oss. Vi blir mottakelige som et barn på julekvelden. Og det er ikke mer som skal til: Åpne seg. Ta imot. For alle som tar imot Jesus, får retten til å være Guds barn. Født på nytt inn i Guds store familie.

Vår egen frelser

Men det faller ikke alltid så lett for oss mennesker å ta imot. Vi vil gjerne klare oss selv. Skape våre egne liv. Være vår egen frelser.

Og det er sant: Mye flott og nyttig og vakkert har vi mennesker klart å skape her i verden. Det er uendelig mye godhet og kjærlighet ute og går blant folk. Men ikke bare. Det er heller ingen ende på elendigheten. Vi mennesker har også en usvikelig evne til å velge feil, gjøre hverandre vondt og skape ugreie, for å si det mildt.

«Menneskene elsket mørket høyere enn lyset», sier Jesus. Vi glemmer å gå ut under himmelen. Vårt menneskeskapte univers blender bort det som står skrevet i stjernene: Vi er verdifulle. Men også små og avhengige. I stedet blir vår verden liten og vi selv så store at vi fortrenger både hverandre og Gud – og skader den jorden han har gitt oss.

Rette opp skaden

Ordet ble menneske for å rette opp skaden. Han er full av nåde og sannhet. Han gikk omkring blant vanlige mennesker. Små, men verdifulle. Og rundt ham oppsto det befridde soner av menneskelighet. Utstøtte ble inkludert. Syke ble friske. Sultne fikk mat. Syndere ble tilgitt.

Siden har Jesus fortsatt å gi mennesker håp. Inkludere. Gjøre hel. Og en dag skal han gjenopprette alt. Da – på en nyskapt og uskadd jord – skal din Far i himmelen bære deg over tunet en julenatt. Se pappa! Stjernene er ute!

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter