Det var en mann på fest som spurte. Her er det to ting som er rart. For det første: Hvorfor fortsetter så mange å oppfatte kristne på den måten, selv om vi er mange som over lang tid har prøvd å formidle noe annet? For det andre: Hvorfor har mannen på festen likevel rett i at mange kristne miljøer fungerer sånn, når vi har den Gud og den Bibel vi har?
Gud ble menneske, og var svært så ærlig og rett på sak i sin omgang med mennesker. Bibelen er temmelig direkte, for eksempel når det gjelder beskrivelse av trosheltenes tabber, tvil og trøbbel, eller den troendes anklager mot Gud; angster, hevnlyst, selvrettferdighet og sorg. Hvorfor kommer da stadig mennesker, både innenfra og utenfra, og forteller om helt andre erfaringer fra menigheten – at spørsmål eller nederlag måtte skjules, at Gud måtte forsvares, at alt måtte gå opp?
Salmenes bok er reality-tro. Den maler på stort lerret, med store bokstaver. Alle slags følelser og tanker. I livet, med troen. – «Gud du er jo mitt vern, hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg gå og sørge mens fienden plager meg? … hvorfor er du full av uro, min sjel, hvorfor stormer det i meg? Vent på Gud! For enda en gang skal jeg takke ham, min frelser og min Gud.» Sinne, protest, tillit, utholdenhet. Alt på noen få linjer. Sånn er livet. Sånn er troen. Full av både gode og vanskelige ting. Gud tåler det. Gjør vi det?
