Mørketid på retur

Her i Bodø, nord for polarsirkelen, begynner lyset å komme gradvis tilbake til oss. Mørketiden må ta stadige steg i retur, time for time fylles igjen med dagslys, og vi, som hadde gjort grundig rent til jul, oppdager rett som det er kriker og kroker som ikke ble lagt merke til i julestria. Nå, når dagslyset siver inn gjennom vinduene i stadig økende grad, forstår jeg hvorfor min bestemor ikke vasket rundt til jul. «Jeg venter heller til jeg ser støvet», pleide hun å si på sine gamle dager.

Lyset har alltid satt en grense for hva vi mennesker ser. Øynene våre er avhengige av lys for å kunne oppfatte detaljer og dybder, for å kunne granske farger og nyanser. Lyset som siver tilbake til oss nå i januar, har mange etterlengtede funksjoner. Dets skinn er forskjønnende. Det gjør gråstein og asfalt til maleriske flater som leker seg i blått og grått og svart og sølvskimmer. Det lyssetter en snøkledt åker til den gnistrer og funkler i gull og blått. Mannen min, som er fotograf, kommenterer ofte lyset. For en fotograf er lyset A og Å. Et motiv forvandles om himmelen over hjelper til. Det rette lyset henter fram det vakre, tegner landskap på måter du aldri har sett før.

Når Jesus presenterer seg som lyset, tenker jeg at det er nettopp slik han er. Han forskjønner, sprer sin herlighet, kaster sitt skinn over livet slik at det glitrer selv når ting er vanskelige. Han kommer for å åpne våre øyne for det vakre, for barnets sinnelag, for tillit til Gud og medmennesker, storhet i små hverdagslige avgjørelser. Han lyser også opp de krokene vi ikke har viet stor oppmerksomhet. Når lyset kommer, fortoner dalen med dødsskyggene seg annerledes. Den blir en brikke i et større puslespill, en vei til det vakreste i livet.

Den som tror på ham, slipper å forbli i mørket.

Linda Helen Haukland er universitetslektor ved Universitetet i Nordland