Kjære Paulus

Trøsten blir fort undervurdert. Som noe svakt, mykt, unnvikende; lite teologisk sentralt. Noe som hindrer oss i å se verden og oss selv i hvitøyet; å vokse, modnes, bli sterke. Men sann trøst styrker og lindrer og gir mot til å møte livet og meg selv.

Min søster døde da jeg var seksten og hun femten, etter fire års vanskelig sykdom. Mange ville trøste gjennom enkle svar som fikk ting til å gå opp. Den viktige og gode trøsten kom gjennom mennesker som våget nærvær uten alle svar, som ga rom for mine spørsmål og mitt sinne, som var med og reflekterte rundt det ondes problem, som ba for meg, som kom med middag og hjalp med en lekse, som holdt fast på håpet, for meg og med meg, om at Guds kjærlighet er sterkere enn døden, og at Gunvor hadde fått det godt.

Du har selv vært på bunnen, Paulus. Du forteller om nød som var mer enn du og Timoteus kunne bære; at dere ikke så noen utvei til å berge livet. Du forteller at Gud reddet dere fra den visse død, og at Gud skal gjøre det igjen: «Til ham har vi satt vårt håp, og han skal redde oss på ny.» Mange har slike erfaringer. Og trenger trøst.

Du skriver om det ni ganger i løpet av fem vers. Om Gud som kilde til all trøst. Om hvordan vi blir trøstet, og skal gi trøsten videre. Og om hvordan lidelse, trøst og håp henger sammen. Guds trøst er tilgjengelig der vi virkelig har kjent på angsten, ensomheten, sorgen, sinnet, maktesløsheten. Der er trøsten - i form av Guds nærvær, nåden over alle dager, det evige livs håp.

Gud er selve Trøsten, men vi erfarer den gjerne gjennom mennesker som gir ansikt, stemme og hender til Guds trøst: T for Tilstedeværelse som ser. R for Raushet som gir blanke ark og nye muligheter. Ø for Ømhet, som lar oss være små og trenge. S for Styrke som bærer oss. T for Tillit som åpner for håpet. T-R-Ø-S-T: Gud trøster. Ofte.

Alle trenger vi trøst. Noen mer og oftere enn andre. Men den som mener seg aldri å trenge trøst, står i fare for å bli umenneskelig. Og lider kan hende av manglende selvinnsikt eller blikk for verden rundt seg.

Jeg er for gode vaner. En god vane kan være å tenke igjennom hver mandagsmorgen: Hvem har jeg trøstet med Guds trøst uken som gikk? Og hvem har jeg latt trøste meg? Lar jeg Gud gjøre det?

Sunniva Gylver er prest, og for tiden Phd-stipendiat ved MF