Det kunne nok også vært mitt hjertes overskrift. «Huset med det rare i.» I hjertet bor det nemlig mye rart. Ting jeg er stolt av og glad for, og ting jeg helst vil skjule og glemme. Jeg tror ikke jeg er alene om det.
Nesten hver søndag, i alle landets kirker, bekjenner vi sammen at «jeg kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.» Jeg kjenner den. Og gremmes over den. Selvopptattheten, likegyldigheten, grådigheten, selvforakten. Men jeg synes vi samtidig skulle bekjenne like høyt lysten til det gode i våre hjerter hver søndag. For det vi gir oppmerksomhet, gir vi også styrke. Og jeg kjenner like mye på lysten til det gode; på kjærligheten, ønsket om å dele, hjelpe og trøste, gleden og takknemligheten over alt som er godt i livet.
Jeg så nettopp om igjen filmen «Så som i himmelen». Der sier prestekona Inger: «Synden er noe kirken har funnet på for å holde folk nede.» Uenig! Man skal ikke se lenge rundt seg eller langt inn i sitt eget hjerte, før man vet at synden finnes, helt uavhengig av hva kirken sier. Det bor mye rart i våre hjerter. Men kirken har ofte talt om synden på en måte som har holdt folk nede uten at synden av den grunn har blitt mindre.
I utfordrende situasjoner kan vi plutselig gjøre helt nye oppdagelser av hva som bor i våre hjerter. Da jeg som student var i Guatemala og møtte prestestudenter der, skjønte jeg at de hadde valget mellom å bli lydige redskaper for et undertrykkende regime, eller arbeide for rettferdighet og sette seg selv i livsfare. Jeg lurer på om jeg hadde fått mot til å velge det som ville vært rett? Hva bor i mitt hjerte? Mye. Om vi gir Gud god plass der, kan mye godt skje.
Mos 8,1-3
Sunniva Gylver er kapellan i Grønland kirke i Oslo. Hun har permisjon dette året og jobber for KFUK-M på Madagaskar
