Nyheter

Gud sladrer ikke

Det er ingen vits i å prøve å gjemme unna ting, skriver Sunniva Gylver.

Tidligere i høst hadde jeg kapellvakt på Østmarkskapellet - noen T-banestopp og en gåtur fra Oslo-gryta. Da jeg la meg utpå natta, i en av de køyesengene jeg antakeligvis lå i også for tretti år siden på kapellvakt, så jeg at noen hadde risset inn følgende i sengegavlen: «Husk, Gud ser alt, men han sladrer ikke.»

Det har alltid vært mange som sladrer. Vi gjør det, alle sammen. Av misunnelse, for å hevde oss selv, gjøre oss interessante, hevne oss, være med i praten, eller bare fordi vi ikke tenker oss om. Sladder inneholder ofte både sannhet og løgn i en usalig blanding, og med dagens sosiale medier kan det få store, ødeleggende følger for den som rammes.

Gud ser alt, men sladrer altså ikke. Gud er pottetett. Der er det bare å øse ut, både egne feilsteg og brister, og andres. Eget og andres gørr. Gud ser alt - så det er ingen vits i å prøve å gjemme unna ting. Men Gud sladrer ikke. Dessuten er Gud filantrop - en som elsker mennesker. Vi kan ikke gjøre noe eller fortelle noe som kan få Gud til å elske oss mer eller elske oss mindre. Gud elsker oss i all evighet.

Gud elsker oss ikke så grenseløst fordi vi alltid er så fantastiske. Vi er fantastiske - men vi er mye annet også. På en helt alminnelig fredag kjenner jeg på mange gode og dårlige sider i meg selv: Raushet og irritasjon, kjærlighet og likegyldighet, glede og surhet, selvopptatthet og engasjement for andre. Med mer. Og Gud ser alt sammen. Uten å sladre.

Kirkens forkynnelse har tidligere - og i noen miljøer fortsatt - et sterkt fokus på menneskets synd og elendighet. Som en berettiget motreaksjon har vi de siste tiårene lagt mye mer vekt på hvilke fantastiske skapninger vi mennesker er, og hvilke muligheter Gud har lagt ned i oss. Men hvis vi bare sier dét, er det en fare for at de som hører på oss, ikke tror oss. Og enda verre: At de tenker «Gud skulle bare visst….». Eller at «da tar ikke Gud så nøye på den lille og store menneskeskapte ondskapen jeg er ansvarlig eller offer for.» Eller «da er jeg skikkelig mislykket som ikke klarer å realisere det fantastiske potensialet».

Vi må snakke sant om mennesket. Det gjør Gud. I Johannes sine ord: «Sier vi at vi ikke har syndet, så gjør vi Gud til løgner…..jeg skriver dette til dere for at dere ikke skal synde…..men om noen synder, har vi en talsmann….. han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre men for hele verdens.» Sånn er det. Og hvis vi snakker ærlig og kjærlig om oss selv og andre slik Gud gjør, blir det mindre rom for sladderen.

Sunniva Gylver er prest, for tiden stipendiat på Menighetsfakultetet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter