I dag, på denne første dagen i fastetida 2012, lyder et profetord om feil og rett faste. Advarselen takler vi greit. Verken jeg eller du, gode leser, står vel i fare for å overdrive effektene de neste førti dagene. Vi er jo ikke mennesker som «plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske». Slike former for faste vil ikke Gud ha, og ikke vi heller, så der holder vi mål.
Verre da med den fasten Herren foreskriver i stedet: «å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne.»
Heller enn å skrive gudelige betraktninger burde jeg derfor skrive appellbrev for politiske fanger og forfulgte kristne søsken. Bruke min forbrukermakt til å styre unna varer produsert av slaver. Støtte opp om aksjoner mot den urettferdige fordelingen av verdens goder. Smøre matpakker til tiggere, og be noen med hjem til mat og varme og en god seng, vi har flere ledige rom i huset. Bla igjennom klesskapet, finne gode klær og gi dem til mennesker som fryser. Samt være mer oppmerksom mot mine nærmeste, og mest mot min gamle mor.
Med dette har jeg gjort min plikt mot avisen og fylt denne spalten med ord. Men kommer jeg til å gjøre min plikt mot det ordene sier? Om så bare litt?
Knut Grønvik er prest og skribent
