I vår tid har imidlertid «vitenskapen» definert oss som rovdyr punktum. Er det rart vi blir det da?
Jeg skjønner selvsagt logikken. Hvis du fjerner Gud, ånden og sjelen fra verdensbildet er det ikke mye som skiller oss fra dyrene. Faktisk ingenting. Problemet for ateistene er at Gud, ånden og sjelen fortsatt finnes. Uansett hvor mye de prøver å definere oss som materie er det noe langt inne i oss som roper: «Nei, det er ikke sant, de lyver!»
Så lenge forskningen driftes ut fra ateismens forutsetninger kan den ikke tale sant om naturen og mennesket. For sannheten om naturen er at den ikke kan reduseres fra å være «mater» (mor) til å bli «materie». Og sannheten om mennesket er at vi er skapt i Guds bilde. Vi er ikke bare atomer, på et eller annet vis ligner vi også på Faren vår. «Guds herlighet lyser over menneskets ansikt,» som pave Johannes Paul II sier det. Kunstmaleren legger alltid igjen ansiktstrekkene sine i det ansiktet han portretterer.
Sannheten om mennesket er at vi er den mest fullkomne av alle skapninger. Vi er skapningens krone og herre (1 Mos 9, 2-3). Vi kan ikke reduseres til samme nivå som dyr og ting. Vi er ikke en ting. Det går ikke an å ta fra oss ånden og evigheten og gi oss en velferdsstat i stedet, for uansett hvor mye penger du gir oss, vil sjelen vår være urolig inntil den finner sin hvile i Gud.
Menneskebarna er gåtefullt annerledes enn de andre skapningene, og livet vårt er hellig fordi det tilhører Livets Herre. Han som fortsatt sier: «Vær fruktbare. Gi livet videre. For Livet er ikke ditt, det er mitt.»
Ragnhild Helena Aadland Høen er kateket i den katolske St. Paul menighet i Bergen
