Etter lovsangen

TEKSTVERKSTEDET LANGFREDAG: Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Det var en bevegelse fra venners selskap, et godt måltid og blafrende lyskilder, til lidelsens nattsvarte mørke. En bevegelse fra lovprisning til gudsforlatthet.

Lovsangen var hentet fra salme 113 til 118 i Salmenes bok. Det begynner med et halleluja, og avsluttes med «evig varer hans miskunn».

Sang seg til mot

Dette har Jesus og hans disipler sunget sammen. Om Herrens miskunn og barmhjertighet, om hans makt og trofasthet. De har alle sunget seg til mot. Det var etter lovsangen Peter selvsikkert kunne si at han aldri skulle svikte sin mester, om så alle andre ville gjøre det.

Men da lovsangen ble til fortvilet bønn i Getsemane, sovnet de alle. Da vaktene kom for å gripe Jesus, flyktet de i natten. Og da en tjenestejente, ved bålet på gårdsplassen til øverstepresten, avslørte Peter som en av Jesu følgesvenner, nektet han i alles påhør.

Slik Matteus forteller den lange fredagens historie, ender Jesu liv med det fortvilte ropet: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Lenger bort fra lovsangen noen timer tidligere, er det neppe mulig å komme.

Pilatus felte dommen

Matteus følger Markus nesten til punkt og prikke i sin gjengivelse av lidelseshistorien. Men det finnes noen få innskudd. En person som bare finnes hos Matteus dukker opp i fortellingen. Det er kona til Pilatus. Tradisjonen har gitt henne navnet Procula, men utenom denne skrifthenvisningen vites intet om henne. Hun sender bud til sin mann om at hun har hatt vonde drømmer på grunn av Jesus, og hun ber ham om ikke å ha noe å gjøre med «denne rettferdige mannen».

Hos Matteus bygger dette opp under at det var overprestene og de eldste i folket som presset fram dødsdommen mot Jesus. Pilatus vasker hendene sine som tegn på sin uskyld. Men ingen såpe kan vaske bort det faktumet at det var han som felte dommen.

Dessuten gir Matteus plass til å fortelle hva som skjedde med Judas. Dette dukker også opp i kortform i begynnelsen av Apostlenes Gjerninger, men det er bare Matteus som forteller at Judas tok sitt eget liv. Alle disiplene sviktet Jesus denne dagen, og Peter mer enn de andre.

Ingen helter på langfredag

Men Judas svik befinner seg i en annen kategori. Han flyktet ikke i frykt, men solgte Jesus for penger. Det er gjort mange forsøk på å rehabilitere Judas. Men det enkleste er kanskje å ta evangeliefortellerne på alvor. Judas hadde latt mørket få vokse inne i seg, og til slutt oppslukte det ham helt.

På langfredag finnes det ingen helter. Disipler, landshøvdinger, soldater og folkets ledere lar seg alle styre av frykt, hat eller svakhet. Menneskenes dårligste egenskaper får utfolde seg når lovsangen er brakt til taushet.

Bare Jesus står igjen. Han er offeret for galskapen, taperen i spillet. Men det var syndene til Peter, Judas, Pilatus, Kaifas og alle andre aktører i verdens natt, han sonet. Natten som inkluderer oss alle. Og soningen som omfatter alle.

TEKSTVERKSTEDET SKJÆRTORSDAG: Da sentrum ble skiftet ut

Bibelteksten

Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Da sier Jesus til dem: «I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt. Men etter at jeg er stått opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.» Peter tok til orde og sa: «Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det.» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.» Men Peter sa: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.» Det samme sa også alle de andre disiplene. Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender. Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.» Og mens han ennå talte, kom Judas, en av de tolv, og med ham en stor flokk som var væpnet med sverd og stokker. De kom fra overprestene og folkets eldste. Forræderen hadde avtalt et tegn med dem: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham!» Han gikk straks bort til Jesus og sa: «Vær hilset, rabbi!» og kysset ham. Men Jesus sa til ham: «Venn, nå har du gjort ditt!» Da kom også de andre til, og de la hånd på Jesus og tok ham til fange. En av dem som var sammen med ham, grep sverdet sitt, trakk det og hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham øret. Da sa Jesus til ham: «Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da skriftene oppfylles, de som sier at dette må skje?» I samme stund sa Jesus til flokken: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver. Dag etter dag satt jeg og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke! Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle oppfylles.» Da forlot alle disiplene ham og flyktet. De som hadde tatt Jesus til fange, førte ham til øverstepresten Kaifas, hvor de skriftlærde og de eldste var samlet. Men Peter fulgte etter ham på avstand, helt til gårdsplassen hos øverstepresten. Der gikk han inn og satte seg sammen med vaktene for å se hvordan det hele ville ende. Overprestene og hele Rådet prøvde å skaffe falske vitneutsagn mot Jesus for å kunne dømme ham til døden. Men de fikk ikke noe på ham, enda mange sto fram og vitnet falskt. Til sist kom det fram to som sa: «Denne mannen har sagt: Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.» Da reiste øverstepresten seg og sa til ham: «Har du ikke noe å si til det de anklager deg for?» Men Jesus tidde. Øverstepresten sa da: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud. Si oss: Er du Messias, Guds Sønn?» Jesus svarte: «Du har sagt det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.» Da flerret øverstepresten klærne sine og sa: «Han har spottet Gud! Hva skal vi med flere vitner? Nå har dere jo hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?» De svarte: «Han er skyldig til å dø.» Så spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttnevene. Noen slo ham i ansiktet og sa: «Nå kan du være profet for oss, Messias. Hvem var det som slo deg?» Imens satt Peter ute på gårdsplassen. En tjenestejente kom bort til ham og sa: «Du var også med denne galileeren Jesus.» Men han nektet i alles påhør og sa: «Jeg skjønner ikke hva du snakker om.» Da han gikk ut i porthvelvingen, fikk en annen jente øye på ham og sa til dem som sto der: «Han der var med Jesus fra Nasaret.» Peter nektet på ny og sverget på det: «Jeg kjenner ikke den mannen!» Litt etter kom de som sto der, bort til Peter og sa: «Visst er du en av dem, du også! Dialekten røper deg.» Da ga han seg til å banne og sverge: «Jeg kjenner ikke denne mannen.» I det samme gol hanen. Da husket Peter det Jesus hadde sagt til ham: «Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert.

Da det ble morgen, fattet alle overprestene og folkets eldste vedtak om å få Jesus henrettet. De bandt ham, førte ham bort og overga ham til landshøvdingen Pilatus. Men da Judas, han som hadde forrådt ham, så at Jesus var blitt dømt, angret han og gikk med de tretti sølvpengene tilbake til overprestene og de eldste og sa: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte ham i døden.» «Hva angår det oss?» svarte de. «Det blir din sak.» Da kastet han pengene inn i tempelet og forlot stedet. Og han gikk bort og hengte seg. Overprestene tok sølvpengene, men sa: «Det er ikke tillatt å la dem gå i tempelets kasse, for det er blodpenger.» De besluttet å kjøpe pottemakerens åker for pengene og bruke den til gravplass for fremmede. Derfor blir den åkeren kalt Blodåkeren den dag i dag. Slik ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia: De tok tretti sølvstykker, den pris han ble verdsatt til, han som Israels barn lot verdsette; og de ga dem for pottemakerens åker, slik som Herren påla meg. Jesus ble så ført fram for landshøvdingen. Og landshøvdingen spurte ham: «Er du jødenes konge?» «Du sier det», svarte Jesus. Men da overprestene og de eldste kom med sine anklager mot ham, svarte han ikke et ord. Da sa Pilatus til ham: «Hører du ikke alt de vitner mot deg?» Men Jesus svarte ham ikke på noe av dette, og landshøvdingen var svært forundret. Hver høytid pleide landshøvdingen å gi en fange fri, den folket ønsket. På den tiden hadde de en beryktet fange som het *Jesus Barabbas. Pilatus spurte nå folkemengden som hadde samlet seg: «Hvem vil dere at jeg skal gi dere fri, *Jesus Barabbas eller den Jesus som kalles Messias?» For han visste at det var av misunnelse de hadde utlevert Jesus. Mens han satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og sa: «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld.» Men overprestene og de eldste fikk overtalt folkemengden til å kreve Barabbas frigitt og Jesus drept. Landshøvdingen tok igjen til orde og sa: «Hvem av de to vil dere at jeg skal gi dere fri?» De svarte: «Barabbas!» «Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias?» spurte Pilatus. Alle som en ropte: «Han skal korsfestes!» Han spurte: «Hva ondt har han da gjort?» Men de skrek bare enda høyere: «Han skal korsfestes!» Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak.» Og hele forsamlingen svarte: «La blodet hans komme over oss og våre barn.» Da ga han dem Barabbas fri, men Jesus lot han piske og overga ham til å bli korsfestet. Landshøvdingens soldater tok da Jesus med seg inn i borgen og samlet hele vaktstyrken omkring ham. De kledde av ham og hengte en skarlagenrød soldatkappe på ham, flettet en krone av torner og satte den på hodet hans og ga ham en stokk i høyre hånd. De falt på kne foran ham, hånte ham og sa: «Vær hilset, du jødenes konge!» Og de spyttet på ham, tok stokken og slo ham i hodet. Da de hadde hånt ham, tok de av ham kappen og kledde ham i hans egne klær. Så førte de Jesus bort for å korsfeste ham. På veien ut møtte de en mann fra Kyréne ved navn Simon; ham tvang de til å bære korset hans. Da de kom til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen – ga de ham vin blandet med galle, men da han smakte på den, ville han ikke drikke. Så korsfestet de ham, og de delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om dem. Siden ble de sittende der og holde vakt over ham. Over hodet hans hadde de satt opp en innskrift med anklagen mot ham: «Dette er Jesus, jødenes konge.» Sammen med ham ble også to røvere korsfestet, en på høyre og en på venstre side. De som gikk forbi, ristet på hodet og spottet ham: «Du som river ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager! Hvis du er Guds Sønn, så frels deg selv og stig ned av korset!» På samme måte hånte også overprestene ham sammen med de skriftlærde og de eldste. De sa: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær. Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn.» Også røverne som var korsfestet sammen med ham, hånte ham på samme måte. Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med vineddik, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.» Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden.

Matteus 26,30-27,50