Et slag for skriftemålet

Jeg har sett nåden med mine egne øyne. Jeg har sett mennesker komme bøyd til skriftemål - og reise seg etterpå med rettere rygg enn før. Bokstavelig talt.

Cirka hver eneste dag sier min lille sønn omtrent slik i forsøk på å slippe skyld: «Det var du som fikk meg til gjøre det!» Adam sa: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg, og jeg spiste.» Eva sa: «Slangen narret meg, og jeg spiste.»

Fra Adam til min lille fireåring går det en historie av ansvarsfraskrivelse. I lengden er ikke det noen god løsning for et menneske. Uten å ta ansvar for det en har gjort, kan ikke et menneske bli fritt.

Å bekjenne sine synder er å ta eierskap over det en har gjort. Bare den som eier noe, kan gi det skikkelig fra seg.

Det finnes en stille tradisjon i kirken: Å gå til skriftemål i fastetiden. For noen år siden skrudde jeg også opp dette som en knagg i årsrytmen. Avtalen skrives inn i kalenderen lang tid i forveien. Jeg reiser et lite stykke, ut av min egen sammenheng, til en prest jeg har tillit til. Der legger jeg fra meg det jeg ikke vil ha med videre.

Den tyske presten som utfordret nazismen, Dietrich Bonhoeffer, ble henrettet i en fangeleir tre uker før freden kom, 39 år gammel. I tillegg til å kjempe for et fritt Tyskland, kjempet han for frie menneskehjerter. Å ta tilbake skriftemålet var et ledd i dette.

Han sa: «Slik som de første disiplene etterlot seg alt og fulgte da Jesus kalte dem, slik etterlater den kristne seg alt i skriftemålet og følger etter Jesus. Skriftemål er etterfølgelse.» Og videre: «I skriftemålet bryter evangeliets lys inn i hjertets mørke og innesluttethet.» Og om vi skulle behøve enda et argument for å gå til skriftemål i denne fastetiden, gir Bonhoeffer oss også det: «Den som er alene med sin synd er ytterst alene.»