«I natt
vart eg løfta opp av senga
som eit barn,
kysst
og lagt nedatt.
Eg skimta eit stumt andlet
med merke av stor kjærleik
og stor sorg.
Eg er enno ikkje gløymd.»
Kjære Alf, er du sikker på at det var en drøm? Kanskje det virkelig hendte. Jeg vet ikke, jeg fikk bare så sterke assosiasjoner til en opplevelse jeg hadde i fjor. Det var midt på dagen og jeg var våken. Jeg lå på sengen med lukkede øyne. Plutselig (men det føltes helt naturlig og det brøt ikke inn) var det noen som tegnet et kors på pannen min. Med vann. Det var et kjærtegn som fra en mor, slik jeg selv tegner de tre små barna mine på pannen med kors og hellig vann og ber Herren Gud velsigne dem. Bare at det er ingen som har gjort det på MEG før.
Det mest UNDERlige med opplevelsen var egentlig at det føltes helt naturlig at noen skulle være usynlig til stede i rommet og gjøre noe sånt. Jeg åpnet ikke øynene, for jeg visste at dette var en erfaring jeg fikk i gave gjennom huden, ikke gjennom øynene. Så jeg bare lå der med lukkede øyne, tok imot og gjemte det i hjertet. Jeg kom til å tenke på dette igjen nå da jeg leste DRAUM. At det virket som en reell erfaring du beskrev, Alf. For vi er hele mennesker, ikke bare ånd og sjel, og noen ganger går Gud veien om kroppen for å nå helt inn til sjelen. Finnes det noen vakrere måte han kunne fortelle deg at Salme 8 fortsatt gjelder?
«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?» (Sal 8,4-5)
Ragnhild Helena Aadland Høen er kateket i den katolske St. Paul menighet i Bergen
