Den rare dama

Hun satt på bakerste benk sammen med en sliten, gammel mann. En pose med øl skilte de to, og folk fikk store øyne da de så boksene på vei forbi for å finne en stol lengre fram i lokalet. Hun pleide alltid å finne seg en plass lengre fram, ha med seg en nabo eller et barnebarn og hadde alltid vært så hyggelig. Nå satt hun der bak, og folk tenkte sitt. Mens predikanten forkynte, langet hun over en øl til mannen ved siden av. Det var like før predikanten avbrøt og gikk bak for å si fra selv. Det var tross alt barn tilstede, og dette var et gudshus, ikke en bar.

Det verste var at hun ikke eide skam der hun satt. Kvinnen strålte, som om hun var i sitt ess. Å sitte på bakerste benk og lange øl over til en sliten gammel en, hva var det egentlig hun tenkte på? Hun nikket på de rette plassene, folk registrerte henne mens de lot blikket gli bak for å følge med på hva hun gjorde. Skuffelsen over henne stod skrevet i ansiktene deres. Men hun slo ikke blikket ned. Etter hvert ble det hvisket i benkene om at mannen snart måtte være så beruset at han kanskje trengte hjelp for å komme seg hjem. De ristet oppgitt på hodet, tenkte og hvisket til hverandre. Hun så det. Men hun så ikke ned.

Det er så lett å dømme. Men bare Gud kjenner hjertene og kan dømme rettferdig. Denne kvinnen hadde valgt å bli hos mannen sin selv om han etter hvert utviklet et alkoholproblem som hadde store ringvirkninger for samlivet. Hun elsket ham. I lang tid hadde hun bedt, og til slutt fikk hun ideen om å spandere øl om han ble med på møte for å høre om Jesus. Han ble frelst den kvelden, det ble den siste ølboksen han åpnet, posen var igjen i lokalet da de gikk hjem.

Det var mange som så i bakken da de fikk høre hva som egentlig hadde skjedd. De ble dømt selv, fordi de hadde dømt feil. De hadde fordømt istedenfor å undre seg, baktalt istedenfor å stille åpne spørsmål. Det er så lett å tro ting om andre som slett ikke stemmer. Bare Gud kjenner hjertene. Heldigvis. Det gjør at han kan hjelpe oss med bjelken av manglende omsorg for vår neste.

Linda Helen Haukland er universitetslektor ved Universitetet i Nordland