Det vet vi ikke. Men det er nok mange flere enn de ni, som har møtt og møter Guds mirakuløse godhet på forskjellige vis, og som ikke alltid kommer tilbake og takker. Meg, for eksempel. Jeg takker mye. I dusjen om morgenen pleier jeg å tenke på det som er godt i livet mitt, og takke Gud for det. Selv på vonde dager er det en hel del. Men jeg kunne takket enda mer. Litt for mange ting går i glemmeboka. Litt for mange ting tas som en selvfølge. Kanskje er det vanskeligere å bli likegyldig til godhet og hverdagsmirakler hvis vi har levd samaritanerliv; levd som utstøtt og diskriminert minoritet, og så møter respekt, godhet og bra ting som skjer?
Familien vår har nettopp kommet hjem fra Afrika. Vi bodde og arbeidet ett år i en fattig bydel i Antananarivo, Madagaskar. Det ble et bra, vanskelig, rolig, intenst og tungt år. Vi ble solid minnet på hvor mye vi har å takke for i vår Oslo-hverdag. Og hvor slitsomt det er å være synlig minoritet som ikke kjenner kodene. Enda vi nok ble langt bedre behandlet enn de fleste samaritanere ble rundt år 30. Vi har blitt minnet om vår privilegerte situasjon. Likevel må vi jobbe for ikke å ta ting som en selvfølge igjen, allerede noen uker etter hjemkomst.
9-1. Et forbrukssamfunn som vårt lever på misnøye. På at vår misnøye med eget utseende, egen komfort, egne og andres prestasjoner, vedlikeholdes. Det kan være legitimt å klage eller ønske forandring. Men det ligger et uutnyttet potensial i takknemligheten i vårt samfunn. Et potensial for glede, håp og solidaritet. Hvis alle 10 tar seg tid til å kjenne på takknemlighet og takke.
