Wolfgang og en juleklassiker

Å bli tatt opp i det gode selskap blant juleklassikere, ser ikke ut til å være vår tid forunt. 1800-tallet står det på datomerkingen til de fleste sanger som tas i munn rundt juletider. Men det finnes en fersking som ser ut til å finne sin plass blant klassikerne, nemlig «En stjerne skinner i natt».

Den er bare 17 år gammel. Hvordan har den klart å komme seg gjennom nåløyet?

Gjenkjennelse. Vi gir oppgaven til komponist og pianist Wolfgang Amadeus Plagge. Han har lang erfaring med å dissekere musikkslagere, blant annet gjennom NRK-programmet «Landeplage».

I det lydisolerte kontoret hans på Norges musikkhøgskole ligger notene og teksten til låta foran ham. Pianoet er hans skarpe kniv. Han drar i gang det velkjente forspillet til julesangen, og da er første punkt i suksessformelen på plass:

[ Se bildespesial med Plagge ]

Gjentakelse. – Dette lille forspillet gjentar seg før hvert vers. Det gjør at vi får eierskap til sangen. Gjenkjennelsen er alltid et nøkkelord i en slager, sier Plagge, og fortsetter spillingen.

Sveveeffekt. Da kommer punkt nummer to: Synkope.

Plagge forklarer at synkope er en rytme som faller mellom grunnslagene i en takt. I stedet for å telle på slagene «1, 2, 3, 4», teller du mellom slagene. Da kommer rytmen tidligere eller seinere enn «forventet».

– Veldig mange gospel- og jazzsanger har synkope som et av de viktigste elementene i sangen. Denne låta skiller seg ut ved at den har synkoper hele veien. Vanligvis vil denne effekten tilføre en sang en viss uro. Men fordi låta går langsomt, vil den få en rar sveveeffekt.

Lyse toner. Sammen med teksten, utgjør dette en viktig brikke.

– Sangen handler om en ensom stjerne. Ofte vil vi føle en viss uro ved ensomhet, men her oppleves den som god, nettopp på grunn av effekten fra synkopene.

Teksten gir dessuten en følelse av å selv få være til stede i julemysteriet.«Vi står rundt krybben og smiler / for vi er fremme nå».

Plagge fortsetter granskingen. Han har nå klimpret seg fram til refrenget. «Englene synger høyt i kor», står det i teksten. Overgangen fra vers til refreng understrekes av plutselige høye toner.

– En låt bør sjelden gå over en oktav, men denne går like langt opp som «Ja, vi elsker»! Og vi vet alle hvor slitsom den kan være. Men i denne låta er vi fort nede igjen. Dermed blir ikke problemer med lange sekvenser av lyse noter overhengende. Jeg synes det fungerer her fordi det gir en sammenheng mellom tekst og musikk.

Grand prix-overgang. Men lysere skal det bli, for på siste verset modulerer låta, det vil si at den går opp en tone, akkurat som i mange Grand prix-låter.

– Dette er jeg tradisjonelt ikke glad i, men her fungerer det fordi låta er lineær og bygges opp mot et sluttpoeng; at en konge blir født.

Som om ikke dette skulle være nok, så er det heller ikke uten betydning hvilken tone låta faktisk modulerer opp til. I dette tilfellet går den fra D-dur og opp en halvtone til Ess-dur.

– D-dur er den lyse verdenen hvor alt er hyggelig, som i «Juleoriatoriet» eller «Hallelujakoret» til Messias. Mens i Ess-dur kommer enda større følelser til syne. Se bare på «Keiserkonserten» til Beethoven. Fra å være glad i D-dur, går du til en følelse av kongelighet i Ess-dur.

Beseire motstand. Å komme seg gjennom «En stjerne skinner i natt» tar tid. Versene er lange. Og det er siste punkt før vi er fremme i analysen: Motstand.

– Vanligvis skulle lengden kanskje talt imot den. Men se bare på Alf Prøysen sine tekster. De er kjempelange, likevel sitter de som spikret i alle barne- og voksensinn. Det er fordi det tar tid før den setter seg, og det skaper en motstand. Å beseire motstanden, gir glede. Dersom låta først slår an, vil lengden være en kjempestyrke for den.

 – Hva slags forhold har du selv til denne sangen?

– Jeg opplever at den er autentisk på tvers av sjanger.