Ta ånden 
tilbake!

Jeg lanserer en bok for tiden. Det innebærer mange intervjuer med journalister, og siden boken er en brevbok om tro og tvil, skrevet sammen med en prest, innebærer det mange intervjuer med kristne journalister. Det er alltid moro, for de er jo like interessert i livssyn som meg selv.

Fra der jeg sitter, på den andre siden av bordet, ser det ut til at det er én ting de har spesielt vanskelig for å svelge: At jeg faktisk har et åndsliv. Jeg synes jeg kan høre det knake i fordommene; Er ikke ateister bare tørrpinner som har byttet ut fantasi og følelser med rasjonalitet og vitenskap?

Vel, sånn er det i alle fall ikke for meg. Jeg er et følelsesmenneske. Jeg lar meg vilt begeistre og får de kraftigste stemningsfall. Og min vei mot ateismen har vært kantet med opplevelser av den 
typen religiøse mennesker gjerne bruker som guds-bevis. Mer filosofisk skolerte mennesker enn meg kaller det for «det numinøse», «oseanfølelsen» eller «mysterium tremendum et fascinans», altså overskridende opplevelser. Opplevelsene der du føler du løftes ut av det verdslige, ut av hverdagen. 
Eller følelsen av at universet trenger seg på og hver fiber av kroppen din fylles av noe mystisk, så du blir svimmel og slapp etterpå.

LES MER: Skeptisk til sin egen skepsis

Problemet

Hildegard av Bingen beskriver det som å være «en fjær på Guds pust».

Og her er vi inne på noe av problemet: Religiøse mennesker har vært så flinke til å beskrive og forklare disse opplevelsene at språket vi har for denne delen av menneskelivet er religiøst farget. Så når du snakker om «åndelighet», «spiritualitet» og «transcendens», snakker du religiøst. For noen mennesker faller det tungt for brystet. Det er ikke bare kristne journalister det knaker i når jeg snakker om disse tingene. «Å nei, skal Didrik bli religiøs igjen nå, da?» er en reaksjon jeg ikke er helt ukjent med fra mine egne, for å si det sånn.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Men disse opplevelsene krever ikke at du er 
religiøs. Jeg er overbevist om at alle mennesker har dem, i større og mindre grad. Og jeg lurer på om jeg tilhører den gruppa som opplever mer enn andre. Presten Stian Aarebrot, som jeg utgir bok sammen med, lurer på om jeg har flere slike enn han har. Kanskje skyldes det at jeg har et litt svakt nervesystem (muligens forårsaket av en arvelig immunitetssvikt-sykdom), noe som gjør at den tilstanden religiøse mennesker oppnår ved å speke sitt kjød, faste, våke, snurre rundt eller strekke hendene mot himmelen kommer naturlig lett for meg.

LES MER: På tvers av tro og tvil

Opplevelser

Paradoksalt nok var min vei mot å innse at jeg var ateist altså kantet med slike opplevelser. Da jeg begynte å tenke gjennom og lese meg opp på disse opplevelsene, innså jeg nemlig at en rent ateistisk, naturalistisk forklaring på dem er det som gir mest mening for meg. Hvordan du velger å tolke dem, er din sak (bortsett fra at livssynsnerden i meg kanskje vil fritte deg ut om dem, om jeg får lov).

LES MER: Levde et år uten Gud – ble ateist

Det ville vært ille å la de religiøse få ha kirkemusikken, sufi-poesien eller Bhagavadgita for seg selv. Hvilken katastrofe ville det ikke vært om jeg lot dem legge beslag på en hel side av livet mitt, nemlig åndslivet. For selv om jeg regner meg som rasjonalist og er opptatt av vitenskap, er det ikke-rasjonelle det som gjør livet verdt å leve.

Heldigvis er jeg ikke alene om å tenke som jeg gjør. De siste årene har det kommet en liten strøm av bøker med titler som A Book of Atheist Spirituality og Religion for Atheists.

Tiden er overmoden for at ateister tar ånden tilbake. Skjønt, det er en dårlig formulering. Det er nok ånd til oss alle – uansett livssyn.

[ Diskutér på vedidebatt.no. ]

Didrik Søderlind er redaktør i Humanist og rådgiver i Human-Etisk Forbund.