Spør muslimer om julefeiring

Det er blitt en adventstradisjon å lese artikler om frykten for hva muslimer kan komme til å gjøre med julen. Forsvinner julegudstjenestene nå? Eller hva med juletreet og nisselua?

Kanskje var det med et slikt bakteppe at den godt voksne kvinnen kom bort til meg og ba om råd: «Kan jeg ønske henne god jul?»

LES OGSÅ: «Første jul uten Sara, første jul uten Ola Inge»

Fra hei til god jul

Hun snakket om sin muslimske nabokvinne. De sa stadig hei til hverandre på gangen, utenfor leilighetene. Kunne hun gå fra «hei-hei», til «god jul», eller lå det noe potensielt blasfemisk i en slik lykkeønskning? Hun ville jo ikke si noe galt, eller gjøre naboen sin brydd.

«I prinsippet, ja», svarte jeg. «Innenfor islam er Jesus en viktig profet. Så det er rimelig trygt å ønske de fleste muslimer god jul».

«Men feirer hun jul da?» spør kvinnen.

«Det vet jeg ikke, det er du som er naboen hennes. Feirer hun jul?», svarer jeg.

Hun mumler at hun ikke vet. Hun har ikke spurt, og hvordan er det egentlig med muslimer, feirer de vanligvis jul?

«Det varierer», prøver jeg å si. «En del av venninnene mine som har stiftet familie og har barn i skolealder feirer jul. De vil at barna deres ikke skal føle seg utenfor når alle de andre elevene snakker om hva de fikk til jul. Men de fleste muslimer jeg kjenner ­feirer det ikke».

LES OGSÅ: Tone Damli synger feil på juleplate

Duften av nellik

Kvinnen resonnerer lavt for seg selv at naboen har barn i skolealder, så det kan jo hende at den familien også tenker slik.

«Feiret du jul da du var liten?» spør hun meg.

«Nei, for meg var jul en vanlig dag», sier jeg.

Først er det stille noen sekunder. Kanskje tenkte hun på gode minner fra egen oppvekst, og unte meg det samme. Muligens duften av appelsin og nellik, pepperkaker og kakemenn, følelsen av å pakke opp en presang og lykkerusen over å få et nytt leketøy?

LES KOMMENTAREN: Bob og Bonos bommert

«Hva gjorde du mens vi andre feiret jul da?» spør hun.

«Ikke noe spesielt. Hva gjorde du når jeg feiret Eid, da?» erter jeg tilbake.

Hun ler, men virker litt utilpass, helt til jeg forteller at jeg tok litt hardt i.

«Vi spiste pinnekjøtt og kål-­rabistappe. Mamma brukte mye tid på det, og det er fortsatt ett av mine absolutte favorittmåltider gjennom året, så det var ikke en helt vanlig dag».

Da ler hun hjertelig, lettelsen virker ekte.

Isa og Mariam

Gjennom hele samtalen er hun en blanding av tilbakeholden og frempå, nølende og nysgjerrig. Hun spør om tradisjoner, men ikke om religion. Kanskje er hun redd for å fornærme? Jeg vet ikke. Hun var jo bare hyggelig. Spørsmålene var fine.

Jesus, eller Isa på arabisk, har en sentral plass i Koranen. Jesu mor omtales som jomfru Maria, eller Mariam på arabisk. Ifølge Koranen utførte Jesus mirakler, gjenreiste døde og brakte et guddommelig budskap. Han levde asketisk og var opptatt av sosial rettferdighet. Han fremheves gjennom det livet han levde, som en rollemodell for fromhet og godhet.

Jesus omtales mer enn 20 ganger i Koranen. Til sammenligning omtales profeten Muhammed mindre enn fem.

Det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet.

Innenfor sufismen nyter Jesus særlig høy status, og sufi-filosofen Abu Hamid al-Ghazali har ­beskrevet ham som «sjelens profet».

Det er ikke farlig å spørre.

God adventstid – og jul.