Norsk idrett på glattisen

Den havarerte OL-prosessen har tydeliggjort noe som mange har vært beklemt over lenge: At toppidrettens behov overkjører behovene til idretten på grasrota, og at ledelsen i Norges Idrettsforbund seiler under falskt flagg når de framstiller seg selv som folkehelsens forsvarere.

Derfor har vi de siste ukene sett et opprør over hele landet. Lokale idrettsledere har skrevet leserbrev på leserbrev i distriktsavisene, der de protesterer mot å bli brukt for å legitimere gigantiske pengebevilgninger til en eliteidrett som er god underholdning, men som ikke bidrar til folkehelsen.

LES OGSÅ: – En tapt mulighet for Norges befolkning

Tallmagi

Norges Idrettsforbund liker å slå i bordet med at de er landets største organisasjon, med drøyt to millioner medlemskap.

Det er ikke tilfeldig at NIF snakker om medlemskap i stedet for medlemmer. Dette fordi mange nordmenn er medlem både her og der. Selv er jeg med i tennisklubb, klatreklubb og friidrettsklubb. Dermed teller NIF meg hele tre ganger.

Fair nok, jeg er veldig glad i sport, både den jeg driver selv og den jeg ser på tv. Fra idrettens innside er jeg godt kjent med at NIF gjør mye bra og samfunnsgagnlig. Men likevel må spørsmålene stilles:

Hvor mye ressurser bruker norsk idrett på lobbyvirksomhet for mer gym i skolen? For tilrettelegging for mosjon på arbeidsplassene? For bedre anlegg og trenere for mosjonister? For treningstilbud på eldresentrene?

LES OGSÅ: Høyres egne knuste OL-drømmen

Blendverk

Norsk idrett står på tre pilarer:

1. Idretten skal gi befolkningen fysisk aktivitet, i en tid hvor vi har fjernet oss fra det livet vi er skapt til – og sitter oss syke.

2. Idretten skal sosialisere barn og ungdom gjennom mestring, samspill og respekt for felles verdier.

3. Idretten skal rekruttere og utvikle stjerner som kan inspirere og gi nasjonal stolthet.

Slik situasjonen er, mener jeg at norsk idrett mer og mer baserer seg på en eneste og ustø pilar: Nummer tre. Og i den grad barneidrett prioriteres, så er det som rekrutteringsarbeid for å skape topputøvere.

Barneidretten på barnas egne premisser er under press. Og mosjonsidretten blir mest sett på som en melkeku, som kan skattlegges med lisenser og ellers brukes som blendverk i festtalene når idrettens samfunnsmessige betydning skal poleres.

Ni av ti

Enkelte særidretter gjør riktignok mye for å få alle med. Som Orienteringsforbundet. Der legges det i høy grad opp til at hele familien skal være med, veteraner og barn inkludert. Turorientering er et slikt tilbud som med lav terskel inviterer oss tilbake til naturen, der vi kom fra, før vi satte oss på rumpa.

LES OGSÅ: Hva brast så høyt? OL-drømmen!

Men i mange særforbund handler det dessverre primært om å produsere vinnere. Da sier det seg selv at man også produserer tapere. Og frafallet er enormt.

Bandyleder i region Midt-Norge, Åsmund Sjøberg, skriver i Nordlys at ni av ti norske tolvåringer som driver med idrett, slutter innen de er 20 år. De slutter fordi tilbudet til dem faller bort når de ikke lenger har kurs mot stjernehimmelen.

Tenk om idretten i stedet hadde lagt mest vekt på å lære barna en aktivitetsglede som skulle vare livet ut.

En myte

I forrige uke handlet idrettsdebatten om kongen og IOC. I de neste to årene skal det handle om kronprinsen og Ungdoms-OL på Lillehammer. Haakon sitter i hovedkomiteen for denne nyskapningen, som flytter toppidrettstenkingen ned i barneidretten. Skal det bli OL-gull når man er 15, må satsingen begynne i barneårene.

Idrettens svar er som alltid at topp skaper bredde. Myten er gjentatt så mange ganger at mange tror på den. Men forskningen støtter ikke påstanden. Tvert i mot. I Norge har både Dag Vidar Hanstad, Eivind Skille og Kari Fasting ved Norges Idrettshøyskole avkreftet en slik sammenheng.

Går vi utenfor Norge, påviser forskerne Katerina Maresova og Jane Ruseski at antall medaljer i internasjonale mesterskap snarere har en negativ effekt på befolkningenes fysiske aktivitet.

LES OGSÅ: Oslo - en hjerteløs by

Sterk søknad

I 2012 gikk 14 prosent av Norges Idrettsforbunds midler til barne- og ungdomsidrett. 65 prosent gikk til administrasjon, arrangement og toppidrett. Flere røster har nå tatt til orde for å skille ut og synliggjøre breddeidretten. Skal det skje, må dagens NIF-ledelse avløses. Deres stil det siste året er en sterk søknad om det.