Nær Jesus-opplevelser

Danske Charlotte Rørths bok Jeg mødte Jesus er blitt en salgssuksess, men på dansk TV blir forfatteren utskjelt som en «tosse», sannsynligvis fordi hennes møte med Guds sønn skal ha vært så – tydeligvis provoserende - konkret, og ikke bare en kristen metafor for å bli kristen.

Det er ikke noe nytt at mennesker forteller om konkrete Jesus-opplevelser, om enn ikke i like fysisk forstand som i Rørths tilfelle. Ofte er opplevelsen et skinnende lys, en stemme, eller bare en intens tilstedeværelse, som kan forandre både livssynet og livene deres radikalt.

LES MER: Skrev bestselger om sitt fysiske møte med Jesus

Vondt å svelge

Bare fortellingene i seg selv, kan være vonde å svelge for mennesker som i utgangspunktet ikke har en gudstro – eller bare en vag undring om at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan se og føle på. Også prester og aktive menighetsfolk, kan sette kirkekaffen i vrangstrupen når Mesteren selv blir så til de grader nærgående som hos den bokaktuelle kvinnen. Greit nok å lese om det i Bibelen, for eksempel om Paulus, men faktisk å tro det kan skje i dag, blir noe helt annet.

Hvem vil vel få rykte på seg for å være svermerisk, «tossete», på grensen til gal, slik enkelte er kjappe med å mistenke folk som presenterer slike historier. Kanskje har det å gjøre med at mange statlige kirker i dag er blitt så sekularisert, og redde for å støte folk, at undrenes tid kan virke forbi også i gudstjenestene deres?

Juks

Noen ganger er skepsisen til slike irrasjonelle, utrolige historier, berettiget. Boka som har solgt en million, Gutten som vendte tilbake fra himmelen, om Alex Malarkey, som etter en ulykke lå to måneder i koma, før han våknet og fortalte at han hadde vært i himmelen og snakket med Jesus, er nå trukket tilbake. Det hele var juks: «Jeg døde ikke. Jeg var ikke i himmelen. Jeg sa det fordi jeg trodde det ville gi meg oppmerksomhet», har Malarkey nå innrømmet.

Andre historier, om pastorer som lyver om dødelige sykdommer, og kristenrockere som står frem med at de aldri har trodd på noen Gud, men ville få et nytt marked, styrker heller ikke tilliten til slike oppsiktsvekkende og uforståelige vitnesbyrd. At prinsesse Märtha Louise snakker offentlig om sin egen engleskole, og skal ha vært i kontakt med døde, har også av forståelige grunner skapt atskillig mer hoderysting enn begeistring.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ateisten ble kristen

Gjennom 30 år som journalist i Vårt Land har jeg likevel møtt såpass mange tillitvekkende mennesker som har hatt konkrete åndelige opplevelser, også gjennom møter med Jesus, at jeg ikke på noe tidspunkt har sett noen grunn til å avfeie det. Selv har jeg aldri hatt noen slik Damaskus-opplevelse. Jeg har heller aldri vært i nærheten av tungetale, knapt nok funnet grunn til å løfte hendene over beltenivå på Oase-møter og lovsangkonserter jeg har vært innom.

Samtidig har jeg opplevd at andre, og vel så lite utpreget karismatiske mennesketyper som meg selv, kan fortelle at de plutselig og uventet har opplevd Jesus «på forunderlig vis».

For et par år siden traff jeg Elisabeth Sandlund i Stockholm. Etter 28 år som økonomi-journalist i Svenska Dagbladet, kom boken Drabbad av det oväntade; om hennes plutselige omvendelse fra ateismen hun delte med sin ektemann, til kristen. Det hadde startet med at hun til vantro blikk fra familie og venner, hadde gått til alters i sin datters konfirmasjon. En stund etterpå tok ateisten imot Gud. Heller ikke i dag kan hun føre bevis for det som skjedde, og som har vært bakteppe for flere lederartikler i den kristne, svenske avisen Dagen.

Forandret over natta

Tidligere Turboneger-vokalist, Hans-Erik Dyvik Husby, alias Hank von Helvete, kunne ikke fortelle om noen himmelopplevelse, etter at han våknet fra å ha vært erklært «klinisk død». Det medvirket likevel til at han etterpå fant Jesus, som en erstatter for rusen. Det var gode nyheter for kristne media, men ikke for gamle fans som fremdeles foretrakk rockeren som full av dop pleide å stikke en rakett i rumpa som høydepunkt under konsertene.

Mitt møte med vietnameseren Hiep Tran i Ullersmo fengsel gjorde ikke mindre inntrykk. Gjenglederen sonet en dom på elleve år for å ha skutt ned sju personer, hvor seks ble hardt skadd, på utestedet Baronen og Baronessen i Oslo i 2001. Fra å ha vært fengselets verste innsatte, et håpløst tilfelle, i følge fengselsbetjentene jeg snakket med, hadde Tran fullstendig forandret personlighet.

Ansatte, innsatte, og Leiv Holstad, som hadde tatt kontakt med ham, bare ristet forundret på hodet når jeg spurte dem hva som hadde skjedd. Hiep Tran sa: «Jeg var buddhist, men ba av en eller annen grunn den natta om at Gud måtte vise meg et lys i livet mitt, ellers ville jeg dø». Dermed var rebellen over natta blitt en ressursperson i fengselet. Plutselig kunne han fortelle bibelhistorier han aldri hadde lest eller hørt. Etter endt soning ble han utvist fra Norge. I dag er 38-åringen Tran misjonær i Vietnam, med støtte fra Maritastiftelsen.

Blikket falt på Jesus

Det timelange intervjuet jeg hadde med Uriah Heep-frontmann Ken Hensley før en konsert på Rockefeller i Oslo, resulterte i nok et lignende vitnesbyrd: I en alder av 60 år, hadde Hensley omsider gitt etter for maset fra en barndomsvenn om å bli med ham i kirken hjemme i England. «Jeg kjedet meg. Prestens tale gikk meg hus forbi. Men plutselig fant blikket mitt Jesus på korset på alteret, og jeg begynte å skjelve. Jesus kom liksom mot meg, rakte ut hånda si, og jeg tok i mot den. Jeg var ikke ruset», fortalte rockeren lavmælt til Vårt Land.

Noen vil avskrive disse historiene som tull og fanteri, eller bare trekke på skuldrene. At det skjedde med Paulus, og noe lignende med Hans Nielsen Hauge, er i hvert fall de aller fleste kristne enige om.

Hvorfor kan det ikke skje igjen? Det handler ikke om rasjonalitet og bevis, men tro. Tro det eller ei!