Kristelige 
mannskulturer

Forrige lørdag skrev Vårt Land om feminist og pinsevenn ­Ingvild Ofte Arntsen. Hun har sett seg lei på at kvinner ikke løftes fram på samme måten som menn i ­Pinsebevegelsen.

For å få en større grad av reell likebehandling mellom kjønnene,­ foreslår hun å bruke kvotering. Slik vil hun veie opp for en kultur med innebygd forskjells­behandling. Derfor vil hun ha som mål at halvparten av talerne­ på ­konferanser er kvinner.

Rekrutterer hverandre

I sin kronikk i pinsevennenes blad Korsets Seier, skriver Ofte Arntsen: «Vår bevegelse og våre ­menigheter er stort sett ledet av menn. Det er menn som tar viktige avgjørelser og former framtiden, og som rekrutterer nye menn til å ta over etter seg».

Ofte Arntsen er ikke den eneste­ som mener at Pinsebevegelsen har sakket akterut når det gjelder å dyrke fram kvinnelige ­ledere. Det gjelder både i andre kristelige miljøer og samfunnet for ­øvrig. Men kritikken bør ikke ­bare ­bekymre pinsevennene. I bred forstand rammer den en mannskultur i kristne sammenhenger som i altfor stor grad har fått ­leve i fred.

Følg oss på Facebook og Twitter!

I deler av Pinsebevegelsen handler dette ikke om teologi. Flere pinsemenigheter i Norge har for lenge siden ­åpnet for kvinner i leder- og hyrde­posisjoner. Når kvinner ­likevel ikke inntar disse posisjonene, handler det om kultur.

Manglende vilje

Dette er kulturer der motstanden er sterk mot å se på egen manglende vilje til å løfte fram kvinner. Derfor blir mangel­ på talere og synlige kvinner forklart med at med at de ikke vil eller ikke er flinke nok.

De overser dermed Ofte Arntsens viktigste poeng: Også unge menn må dyrkes fram hvis de skal bli gode talere og ledere.

LES OGSÅ: – Flere pinse-kvinner, takk

I fjor sommer fortalte flere­ unge­ kvinner til Vårt Land at de var invitert til å holde ­taler på kristne stevner. Men de ble spurt på en diskriminerende måte.­ De opplevde ikke å bli invitert inn fordi de var ønsket, men de ble regelrett bedt om å «fylle­ kvinnekvoten». Selvfølgelig­ svarte­ flere av dem nei.

Det grelleste eksempelet på slik negativ omtale kunne vi ­lese i Vårt Land forrige lørdag. Etter at Ofte Arntsen sto fram med sitt forslag om kjønnskvotering, fikk hun en rekke reaksjoner på nettsiden til Korsets Seier.

En av reaksjonene kom fra en pinsepastor fra Sørlandet. Han fremstår som erkeeksempelet på en kristenleder med nedlatende holdninger til kvinner i sitt eget miljø. Slik omtaler pastor Kent Andersen kvoteringsforslaget: «Man vil minske kvaliteten for å få det til å se bedre ut på papiret.»

Hvilket «papir» Andersen tenker­ på, vites ikke. Men han har åpenbart ingen tro på at ­unge kvinner vil bidra med kvalitet som forkynnere. Det fremstår heller ikke som om han har tenkt å bidra for å løfte kvinner inn i det gode selskap. Han skriver også: «Å kvotere inn talere betyr for meg at man sløser med min tid for å skåre politiske poeng».

Trist lesning

Sørlandspastorens uttalelser er trist lesning. Den avdekker både en sterk tro på eget kjønns fortreffelighet og nedvurdering av unge kvinner som selv opplever å ha et kall.

LES OGSÅ: En sommer uten damer

Når en pastor kommer med slike­ uttalelser, er det ikke så rart at unge kvinner er tilbakeholdne og tviler på egne evner.

Forkynner og tidligere bibelskolelærer Tonje Haugeto Stang skrev blant annet dette i et innlegg i Vårt Lands i fjor sommer: «Der gutta melder seg på med hele breisida, er jentene betydelig mer nølende (…) Jeg har fått kjeft av gutter med kall fra Gud fordi jeg valgte betydelig forsiktigere jenter til lederskap de selv mente seg berettiget til».

Ydmyk og behagelig

Mens mannlige ledere rekrutterer hverandre på grunn av lederegenskaper som tydelighet, sier Ofte Arntsen til Vårt Land at kvinner i Pinsebevegelsen blir målt etter kriterier som «ydmyk», «vakker», «rolig» og «behagelig».

Å etterstrebe en slik være­måte står i motsetning til å være en ­tydelig og utfordrende leder. Kvotering kunne kanskje hjulpet noen av disse kvinnene fram. Men så lenge kvotering blir omgjort til nok en måte å uttale seg nedlatende om kvinner på, blir det kun en ekstra belastning.

Kanskje er det ingen trøst for de unge kvinnene i Pinsebevegelsen, men de er ikke de første som kjenner på motstand. Mange­ av oss har kjent på den samme motstanden: Det gjør vondt, men det går over.

LES OGSÅ: Etterlyser damer på festivalane

Til mannskulturer i Pinsebevegelsen og andre steder: Hvis ­dere ikke makter å løfte fram unge kvinner, taper dere selv og bevegelsene dere representerer. Også det gjør vondt. Men det er langt fra sikkert at det går over.