Nyheter

Hun møtte Jesus

Hun sier hun har møtt Jesus. Måten hun 
sier det på, får meg til å tro henne.

I Danmark har en kvinne, den kritiske journalisten og «motvillig troende, som hun kaller seg, Charlotte Rørth gitt ut en bok (Jeg møtte Jesus, Informations forlag, dansk) om sitt uventede møte med Jesus: Han sto foran henne, ventet på henne­, hun så ham og ble fylt av en ­lidenskaplig kjærlighet til livet, til menneskene, til Ham. Boken er gitt ut på det sekulært radikale forlaget Information, og dansk rikspresse skjuler ikke sin begeistring. Weekendavisen skriver om en «beundringsverdig modig bok», og jeg tenker: Her hjemme ville kollegaer «skutt» det ned med sløv mine.

Fri for religiøsitet

Kort og farlig overfladisk fortalt: Hun søkte­ tilflukt og stillhet i en solbarket middelalderkirke i Úbeda, ­Andalucia – byen hvor den store, kristne­ mystikeren Johannes av Korsets trakk sitt siste åndedrag, en dag nærmere jul i 1591. Mens hun sitter der, i sakristiet på en benk bløt av elde, står en mann foran hennes lukkede øyne. Skinnbarlig og klar, ikke gjennomsiktig. Han går på en grusveg, har stoppet opp og står stille og venter på henne. Slik oppfatter hun det. Ansiktet er klassisk vakkert, og «det rødlige håret er en harmonisk forlengelse av halsens solbrenthet». Hun gjenkjenner ham som Jesus, til tross for at hun aldri har vært opptatt av ham – religiøsitet ligger ikke for hennes familie. Men han står der. «Underlig», sier hun – «det er som han kjenner meg, hvert et gram, han kan se gjennom alt, og han liker meg likevel ... Jeg er fri for tvil. Den er visket vekk, sanset bort. Alle mentale forsvarsverker er erobret. Jeg registrerer at min intellektuelt baserte fornuft har forsvunnet til fordel for en viten, som veier tyngre».

Det skjedde én gang, det skjedde­ to ganger.

LES OGSÅ: – Mirakler er ikke et hinder

Gud som utropsord

Vel hjemme­ møter hun en familie som løfter lett på skuldrene, godtar det på en måte, men skjønner (naturligvis) ingenting. «Én ting er at jeg hadde møtt Jesus. Men at han kjente meg, er voldsomt. Han som er sønn av den Gud som er så fjernt fra mitt liv og min familie at min mor nettopp nå, over kaffen, kun kan bruke ham som et utropsord: Gud, er du blitt religiøs?» – skriver hun. Og svarer ved samme bord: «Ja, det er jeg vel!».

Hva skal en si? Antakelig svare som hun selv svarer: «Hvis jeg ikke vil stole på det jeg selv ­erfarer, hvordan kan jeg da stole på andre, slik jeg i mitt yrke som journalist gjør hver eneste dag?»

Dette kan ikke sjekkes, ikke mot en eneste kilde - vi står foran et øyenvitne. Og må bite i oss at det blir ikke sannere om vi fornekter det.

Ikke selvopptatt

Det er en nøktern fortelling, men det stråler av den. Den er ikke selvopptatt, det er bare, som hun sier, «at han har lagt en kjærlighet til andre inn i meg, og den er så stor at det er rikelig til alle. Og at jeg derfor heller ikke behøver være bekymret for om det er nok til meg». Hun føler ikke at hun er «utvalgt», heller ikke at dette møtet er noe hun eller andre gjør seg fortjent til: «Det er bare noe man kan få, alle kan få og jeg tilfeldigvis fikk», skriver hun. Og fortsetter å leve sine alminnelige (om de finnes) dager. For møtet med Jesus var hverdagslig, det var «hverdagslig» å sitte der sammen med ham når han forklarte seg – men, sier hun: «Hvis jeg skal sette ord på dette at han var glad for at jeg var der, hvordan jeg følte det innvendig, vil det lyde som en salme, et høystemt dikt eller noe fra bibelhistorien, og slik er ikke mitt språk».

LES OGSÅ: Nær Jesus-opplevelser

Nei, slik er det ikke.

Greit med vitenskap

Det første journalisten Charlotte Rørth gjør, er – yrket tro – å spørre til råds. Hun reiser Skandinavia rundt for å finne leger, psykiatere, teologer, forkynnere – noen som kan fortelle henne hva som skjer. Hun er imponert over dem hun møter, ingen avviser. Tvert om, de går dypt inn i det. Med kritisk sans (som hun liker), åpne øyne og sanser. Selv tror hun jo på vitenskapen. «Den gjør oss trygge», sier hun – «den er velkjent og overskuelig, den kan fanges på et regneark, er funksjonell og blottet for store og plutselige forandringer og samfunnsmessige og private følelsesutbrudd. Den slags viten er god, men den vil alltid være rettet bakover.»

Det er ikke et nytt fenomen, slett ikke. At Jesus viser seg i modne timer, har flere enn Charlotte Rørth erfart. Ofte for dem som aller minst venter på ham. Så hvorfor skulle han ikke kunne være til stede i en liten andalucisk kirke den 25. februar 2009?

LES OGSÅ: Skrev bestselger om sitt fysiske møte med Jesus

Viste seg bare

Men hva sa han, har mange spurt. «Jesus fortalte ikke hva jeg skulle gjøre eller at jeg var noe spesielt, ikke at jeg var mer verd enn andre. Han ga meg ikke beskjed om å forkynne og tale og ga meg ingen rett til å irettesette andre, de som ikke er som meg selv», sier hun: «Nei, han viste seg bare for meg, ga til kjenne at han var glad for at jeg var til. Større blir vel ikke kjærligheten? Der jeg satt sakristiet, var jeg både i fortiden, nåtiden og derfor også i fremtiden. For den tid jeg var i, var fremtid for ham».

Dette skulle bli en påskekommentar, men ble mer et referat fra et møte med et møte med Jesus. Så enkelt at enklere kan det ikke bli. Altså til å tro på. Det er min kommentar.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter