Et skrekkeksempel

For noen år siden fikk jeg en telefon fra forfatteren Torgrim Eggen. Han skulle skrive roman om en sekt, derfor ønsket han en håndsrekning fra meg, religionsnerden.­ Over middager vokste en teologi og gruppe­dynamikk fram.

Noe av det jeg gjorde som nyslått konsulent var å be Torgrim se dokumentarfilmer om Scientologi­kirken. Meningen var ikke at han skulle la seg inspirere, tvert om: Han skulle lære hvordan sekten hans ikke burde oppføre seg. Noe av poenget med Torgrims fiktive religiøse bevegelse var jo at leseren skulle kunne kjenne at dette kunne man selv blitt med i. Scientologi, derimot, virker i dag avskrekkende på de aller, aller fleste.

Akkurat hvor avskrekkende scientologi er, ble jeg minnet på da TV-kanalen HBO i påsken sendte sin nye dokumentar Going Clear: Scientology and the Prison of Belief. Dokumentaren er basert på boka med samme navn, skrevet av Lawrence Wright.

LES MER: Scientologi-sjef skulda for grov valdsbruk

Kritikerne får gjennomgå

Scientologikirken er ingen vanlig kirke. Den science fiction-aktige teologien til scientologiens grunnlegger L. Ron Hubbard får hver av oss mene sitt om, selv synes jeg blandingen av gnostisisme og romskip er litt stilig. Men kirkens ekstreme pengejag er frastøtende. Det samme er utnyttelsen av kirkens ansatte, som jobber lange dager for luselønner. Om de ikke leverer som forventet, forteller avhoppere om straffarbeid under kummerlige forhold eller en runde juling av kirkens øverste leder.

Det er når man blir kritisert at man viser hvem man er, og hvilket skue er ikke Scientologikirkens behandling av sine kritikere! Avhoppere ses som potensielle problemer og blir utstøtt, noe som for så vidt ikke er ukjent fra andre lukkede religiøse bevegelser. Men få overgår scientologene. Hubbards lære er at kritikere er «fritt vilt», og i Going Clear ser vi hvordan kirken kjøper nabohuset til en avhopper for å kunne overvåke ham døgnet rundt. Vi ser ham bli trakassert av en gjeng ­kameraveivende scientologer, uniformerte i T-skjorter og capser med påskriften «Squirrel busters»­ scientologi­sjargong for det å ta seg av dem som hopper av kirken.

LES MER: Scientologi-topp bryter med bevegelsen

Dette kan vi lære

«You couldn’t make it up», som amerikanerne sier. I alle fall ikke om du er forfatter og vil at leseren skal ha nubbesjans til å tro på fiksjonen din. Scientologikirken er som en parodi på en religion, en parodi laget av en satiriker som er altfor sint til å klare å være verken morsom eller treffsikker.

Jeg har ikke mye til overs for Hubbards «tech», som scientologene kaller hans hjemmesnekrede ideer om menneskesinnet. Men glem de rådyre kursene og de tykke, pseudovitenskapelige bøkene: I Scientologikirken finnes faktisk et utmerket pedagogisk verktøy for å utvikle vår egen religion og vårt eget livssyn. Derfor bør vi som er aktive i en eller annen livssynsorganisasjon, kirke eller annet trossamfunn se dokumentarer som Going Clear. Og vi bør motstå fristelsen til å puste lettet ut og fortelle oss selv at så ille er det heldigvis ikke hos oss. I stedet bør vi gå i oss selv.

For i scientologien ser vi mennesker som regner seg selv som representanter for Det gode, og kritikere som tilsvarende onde. Vi ser hvordan idealisme kan forblinde, og utnyttes av en kynisk ledelse.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Skrekkeksempel

Dette er selvfølgelig ikke unikt for scientologien. Det er mekanismer som fort oppstår der mennesker møtes. Men av forskjellige grunner har scientologien blitt et drivhus der disse mekanismene har kunnet vokse til det groteske. Dermed er Scientologikirken et skrekkeksempel på hvor ille et tros- eller livssynssamfunn kan bli.

Det er et eksempel vi ikke egentlig bør ta oss råd til å overse.

Torgrims roman ble forresten hetende Jern. Jeg har prøvd å unngå spoilere, men kan avsløre at Ditlef Søderberg, den skallede mannen som jobber i Human-Etisk Forbund, er basert på meg selv.

Didrik Søderlind er redaktør for Humanist og råd­giver i Human-Etisk Forbund